url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Andrea_Camilleri | 2023-02-04 | Andrea Camilleri | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 17. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 6. september', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Italienske forfattere', 'Kategori:Italienske regissører', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Agrigento', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Andrea Camilleri (født 6. september 1925 i Porto Empèdocle, død 17. juli 2019 i Roma) var en italiensk forfatter og regissør.
Camilleri er kjent for sin romanhelt commissario (kommissær) Montalbano. Forfatteren bokdebuterte i moden alder, etter et langt liv som teatermann og tv-regissør, blant annet kjent for sine dramatiseringer av Maigret-romaner. I tillegg til kriminalfortellingene skrev Camilleri en rekke historiske skildringer fra Sicilia. Typisk i forfatterskapet var den raffinerte bruken av ulike italienske dialekter for å karakterisere romanpersonene, rammet inn av en prosa med et stort tilfang av regionale uttrykksmåter. Mange av Montalbano-bøkene er filmatisert.
De tre første romanene i Montalbano-serien er oversatt til norsk, Slik vann tar form (2003), Terrakottahunden (2005) og Matpakketyven (2009) og utgitt på Gyldendal.
| Andrea Camilleri (født 6. september 1925 i Porto Empèdocle, død 17. juli 2019 i Roma) var en italiensk forfatter og regissør.
Camilleri er kjent for sin romanhelt commissario (kommissær) Montalbano. Forfatteren bokdebuterte i moden alder, etter et langt liv som teatermann og tv-regissør, blant annet kjent for sine dramatiseringer av Maigret-romaner. I tillegg til kriminalfortellingene skrev Camilleri en rekke historiske skildringer fra Sicilia. Typisk i forfatterskapet var den raffinerte bruken av ulike italienske dialekter for å karakterisere romanpersonene, rammet inn av en prosa med et stort tilfang av regionale uttrykksmåter. Mange av Montalbano-bøkene er filmatisert.
De tre første romanene i Montalbano-serien er oversatt til norsk, Slik vann tar form (2003), Terrakottahunden (2005) og Matpakketyven (2009) og utgitt på Gyldendal.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Mariantonia Cerrato, L'alzata d'ingegno: analisi sociolinguistica dei romanzi di Andrea Camilleri, Franco Cesati Editore, Firenze, 2012 ISBN 9788876674419
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Andrea Camilleri i BIBSYS
(en) Andrea Camilleri – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Andrea Camilleri på Internet Movie Database
(en) Andrea Camilleri hos The Movie Database
(en) Andrea Camilleri på Discogs
(en) Andrea Camilleri på MusicBrainz | Andrea Camilleri (født 6. september 1925 i Porto Empèdocle, død 17. | 0 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Remi_Hereide | 2023-02-04 | Remi Hereide | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge i enkeltdistanse-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Enkeltdistanse', 'Kategori:Norske eiendomsmeglere', 'Kategori:Norske motbakkeløpere', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Skøyteløpere for Fana Idrettslag', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1998'] | Remi André Hereide (født 25. mars 1973 i Bergen) er en norsk tidligere skøyteløper.
| Remi André Hereide (født 25. mars 1973 i Bergen) er en norsk tidligere skøyteløper.
== Karriere ==
Hereide tilhørte verdenstoppen på de lange skøytedistansene på slutten av 1990-tallet. Foran Vinter-OL 1998 i Nagano var det derfor knyttet store forventninger til ham, men han presterte sesongens dårligste løp og endte på 12.- og 15.-plass på henholdsvis 5 000 og 10 000 meter.I VM-sammenheng gikk det noe bedre selv om han aldri klarte å ta medalje. Han endte på fjerdeplass både på 5 000 og 10 000 meter under VM i enkeltdistanser 1998.Hans beste resultater i verdenscupen er to andreplasser, 30. november 1997 på 5 000 meter i Berlin, og 18. januar 1998 i Innsbruck.
Hereide ble norsk mester seks ganger på enkeltdistanser, på 5 000 meter i 1997 og 1998, og på 10 000 meter i 1994, 1997, 1998 og 1999. Hans beste allroundplassering er en 2.-plass fra 1998, kun slått av Lasse Sætre.
Hereide la opp som aktiv skøyteløper i 2001.
== Personlige rekorder ==
== Sammenlagt i Verdenscupen ==
== Annet ==
I episode nr 10 av 12 i NRK-programserien Solgt! i 2012 var Hereide med som en av to eiendomsmeglere fra Eiendomsmegler Vest, Nesttun og vurderte boliger i ytre bydeler av Oslo. Det var derimot Garanti Eiendomsmegling, Molde som gikk av med den innbyrdes seieren i programmet med 2-1.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Remi Hereide – Olympics.com
(en) Remi Hereide – Olympic.org
(en) Remi Hereide – Olympedia
(en) Remi Hereide – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Remi Hereide – Speedskatingbase.eu
(en) Remi Hereide – SpeedSkatingNews.info
(en) Remi Hereide – SpeedSkatingStats.com
(en) Remi Hereide på ISU sine nettsider. (distanseresultater)
(en) Remi Hereide på SpeedskatingResults.com (personlige rekorder)
(en) Profil som Remi Hereide og Remi Andre Hereide på The-Sports.org (noen resultater) | Bergen | 1 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roberto_Saviano | 2023-02-04 | Roberto Saviano | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Italienske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Olof Palme-prisen', 'Kategori:Personer fra Napoli', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Roberto Saviano (født 1979 i Napoli) er en italiensk forfatter.
Med sin dokumentarroman Gomorra, som utkom i 2006, greide Roberto Saviano å kaste lys over den lokale organiserte kriminaliteten, La Camorra, på en måte som har gjort at han nå er truet på livet av klanene og må leve med konstant politibeskyttelse på hemmelig adresse. Saviano er selv vokst opp i det napolitanske hinterland, og beskriver folk og begivenheter med en særlig nær intensitet og et beskt raseri. Gomorra har bare i Italia solgt i over 1,3 millioner eksemplarer, og har oppnådd høye salgstall i en rekke land.Aschehoug forlag utga den norske oversettelsen i 2008.
Gomorra er også filmatisert, med regi av Matteo Garrone.
Saviano kom i 2013 ut med en dokumentarroman om internasjonal kokainhandel med tittelen ZeroZeroZero, og boken ble den mest solgte i Italia i 2013.
| Roberto Saviano (født 1979 i Napoli) er en italiensk forfatter.
Med sin dokumentarroman Gomorra, som utkom i 2006, greide Roberto Saviano å kaste lys over den lokale organiserte kriminaliteten, La Camorra, på en måte som har gjort at han nå er truet på livet av klanene og må leve med konstant politibeskyttelse på hemmelig adresse. Saviano er selv vokst opp i det napolitanske hinterland, og beskriver folk og begivenheter med en særlig nær intensitet og et beskt raseri. Gomorra har bare i Italia solgt i over 1,3 millioner eksemplarer, og har oppnådd høye salgstall i en rekke land.Aschehoug forlag utga den norske oversettelsen i 2008.
Gomorra er også filmatisert, med regi av Matteo Garrone.
Saviano kom i 2013 ut med en dokumentarroman om internasjonal kokainhandel med tittelen ZeroZeroZero, og boken ble den mest solgte i Italia i 2013.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Roberto Saviano – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roberto Saviano på Internet Movie Database
(sv) Roberto Saviano i Svensk Filmdatabas
(da) Roberto Saviano på Filmdatabasen
(da) Roberto Saviano på Scope
(fr) Roberto Saviano på Allociné
(en) Roberto Saviano på AllMovie
(en) Roberto Saviano hos The Movie Database
(en) Roberto Saviano på Discogs
(it) Roberto Saviano på Twitter
(it) Roberto Saviano på Facebook
(es) Universidad Internacional Menéndez Pelayo (UIMP). Santander, Spania, 2009 | Roberto Saviano (født 1979 i Napoli) er en italiensk forfatter. | 2 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kj%C3%A6rlighetens_matadorer | 2023-02-04 | Kjærlighetens matadorer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Erotiske thrillere', 'Kategori:Filmer fra 1986', 'Kategori:Spanskspråklige filmer'] | Kjærlighetens matadorer (originaltittel: Matador) er en spansk erotisk thriller fra 1986 regissert av Pedro Almodóvar. Filmen har også blitt beskrevet som en svart komedie. Hovedrollene spilles av Assumpta Serna og Nacho Martínez.
| Kjærlighetens matadorer (originaltittel: Matador) er en spansk erotisk thriller fra 1986 regissert av Pedro Almodóvar. Filmen har også blitt beskrevet som en svart komedie. Hovedrollene spilles av Assumpta Serna og Nacho Martínez.
== Handling ==
Diego er en tidligere tyrefekter og Maria en kvinnelig advokat. Begge driver hver for seg med sadistiske leker med dødelig utgang. Diego har trukket seg tilbake etter å ha blitt såret av en okse. Han klarer imidlertid ikke å leve uten å drepe, og dreper derfor sine elskerinner. Diego har en elev som har læreren som sitt store forbilde, også i det seksuelle. Men mens Diego utfører sine mord uten at politiet får mistanke, så mislykkes den unge eleven under et voldtektsforsøk. Tilfeldigvis blir Maria blir hans forsvarer.
== Rollebesetning ==
Nacho Martínez - Diego Montes
Assumpta Serna - María Cardinal
Antonio Banderas - Ángel Gimenez
Eva Cobo - Eva
Julieta Serrano - Berta
Chus Lampreave - Pilar
Carmen Maura - Julia
Eusebio Poncela - Politiinspektør
Luis Ciges - Politimann
Eva Siva - Marias assistent
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kjærlighetens matadorer på Internet Movie Database
(no) Kjærlighetens matadorer hos Filmfront
(sv) Kjærlighetens matadorer i Svensk Filmdatabas
(da) Kjærlighetens matadorer i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Kjærlighetens matadorer på Allociné
(nl) Kjærlighetens matadorer på MovieMeter
(en) Kjærlighetens matadorer på AllMovie
(en) Kjærlighetens matadorer på Turner Classic Movies
(en) Kjærlighetens matadorer på Rotten Tomatoes
(en) Kjærlighetens matadorer på Box Office Mojo | Kjærlighetens matadorer (originaltittel: Matador) er en spansk erotisk thriller fra 1986 regissert av Pedro Almodóvar. Filmen har også blitt beskrevet som en svart komedie. | 3 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diriks | 2023-02-04 | Diriks | ['Kategori:Pekere'] | Navnet Diriks kan sikte til:
Carl Fredrik Diriks (1814–1895), norsk tegner, illustratør og fyrdirektør
Christian Adolph Diriks (1775–1837), norsk jurist og deltager på riksforsamlingen i 1814
Christian Ludvig Diriks (1802–1873), norsk minister
Karl Edvard Diriks (1855–1930), norsk maler | Navnet Diriks kan sikte til:
Carl Fredrik Diriks (1814–1895), norsk tegner, illustratør og fyrdirektør
Christian Adolph Diriks (1775–1837), norsk jurist og deltager på riksforsamlingen i 1814
Christian Ludvig Diriks (1802–1873), norsk minister
Karl Edvard Diriks (1855–1930), norsk maler | Navnet Diriks kan sikte til: | 4 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Houlder | 2023-02-04 | William Houlder | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fødsler 13. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:H.M. Kongens erindringsmedalje', 'Kategori:Krigskorset', 'Kategori:Krigsmedaljen', 'Kategori:Medlemmer av Kompani Linge', 'Kategori:Medlemmer av Milorg', 'Kategori:Menn'] | William S. Houlder (født 13. oktober 1917 i Sauherad i Telemark, død 4. mars 1984) var en norsk motstandsmann under annen verdenskrig. Han var blant annet løytnant i Kompani Linge.
| William S. Houlder (født 13. oktober 1917 i Sauherad i Telemark, død 4. mars 1984) var en norsk motstandsmann under annen verdenskrig. Han var blant annet løytnant i Kompani Linge.
== Oppvekst og tiden før krigen ==
Han var sønn av James Houlder. William Houlder ble født i Sauherad i Telemark, men vokste opp i Hausmannsgate i Oslo. Etter middelskole og handelskurs ble Houlder jernvareekspeditør hos Ingwald Nielsen, Oslos ledende forretning i bransjen.
== Krigsinnsats ==
William Houlder var med i kampene i Norge i 1940 og ble tidlig med i motstandbevegelsen. Houlder ble en viktig kurer mellom Sverige og Norge, til han til slutt ble arrestert i Sverige i slutten av 1941 og utvist til Storbritannia tre måneder senere. Her ble han innrullert i Kompani Linge 23. mars 1942.
17. april 1943 kom Houlder sammen med Svein Blindheim til Norge under kodenavnet Puffin. De skulle drive instruksjonsvirksomhet i Oslo- og Drammensområdet for Milorg. Fra august 1944 var Houlder nestkommanderende aksjonsoffiser i D13, og fra begynnelsen av januar 1945 tok han over kommandoen som aksjonsoffiser i D13. Houlder var en av de mest aktive sabotører i Milorg og Oslogjengen. Houlder ble tildelt Krigsmedaljen for sin innsats i første del av Operasjon Puffin.
William Houlder var med på sabotasjeaksjonen mot Luftwaffes hovedverksted for Messerschmitt jagerfly i Moldegata 1, Bjølsenhallen på Bjølsen i Oslo. Aksjonen måtte gjennomføres på en søndag for å ikke ramme nordmenn på jobb i bygget, og aksjonen måtte gjentas hele tre ganger. Første forsøk den 29. juli 1944 måtte avbrytes fordi vaktmannen i bygget ikke reagerte da sabotørene banket på døren. Andre gangen, den 7. august 1944, møtte ikke Houlder opp. Houlder, som hadde ansvaret for hovedlunten til sprengladningene, hadde ikke hørt vekkerklokken og hadde forsovet seg. Ved tredje forsøk den 14. august 1944 lyktes det Max Manus (som ledet aksjonen), Gunnar Sønsteby, Roy Nielsen, Andreas Aubert, Henrik Hop og William Houlder å ødelegge 25 Messerschmitt Bf 109-jagerfly, 150 byttemotorer og tyskernes største lager av reservedeler for jagerfly i Norge. Bjølsenhallen brant langt ut i det tredje døgnet etter angrepet.
William Houlder deltok i 74 vellykkede og 28 resultatløse aksjoner. Samtlige aksjoner ble gjennomført uten tap av en eneste jeger fra Milorg.
== Tiden etter krigen ==
William Houlder giftet seg etter krigens slutt med Tordis Lindskog. Sammen overtok de en jernvareforretning i Oslo sentrum.
Houlder døde i 1984 – 66 år gammel. Han ble bisatt 9. mars samme år på Vestre gravlund.
== Utmerkelser ==
I statsråd 7. mars 1947 ble løytnant William Houlder tildelt Krigskorset med sverd for sin innsats i krigsårene. Houlder ble tildelt Distinguished Conduct Medal høsten 1945 for sin innsats i Operasjonen Puffin. Houlder var tidligere (3. mars 1944) blitt dekorert med Krigsmedaljen.
For innsatsen som livvakt for kongefamilien i frigjøringsdagene 1945 ble Houlder, sammen med atten andre livvakter, i 1946 tildelt H.M. Kongens erindringsmedalje med spenne «1940–1945».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Erling Jensen, Per Ratvik, Ragnar Ulstein (1948): Kompani Linge – Gyldendal
Erik Gjems-Onstad (1995). Erik Gjems-Onstad, red. Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Grøndahl Dreyer. s. 178. ISBN 8250421906. | William S. Houlder (født 13. | 5 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Fosse | 2023-02-04 | Erik Fosse | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. desember', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kirurger', 'Kategori:Norske medisinprofessorer', 'Kategori:Norske nødhjelpsarbeidere', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo'] | Erik Torgeir Fosse (født 2. desember 1950) er en norsk musiker, lege og professor i medisin ved Universitetet i Oslo (UiO). Han er spesialist i generell kirurgi og thoraxkirurgi, og er avdelingsoverlege ved Intervensjonssenteret på Rikshospitalet. Han ble ansatt som professor i annenstilling ved UiO i 1999.
Fosse tok doktorgraden i 1987 ved UiO med avhandlingen Complement activation and alterations in white blood cell populations following major surgery and trauma.
Han ble landskjent i 2008–9 da han sammen med Mads Gilbert tok seg inn i Gaza under konflikten mellom Israel og Hamas, og hjalp til med skadebehandling av ofrene etter bombingen av Gazastripen. Innsatsen innbrakte ham og Gilbert Fritt Ords honnør med begrunnelsen «enestående øyevitneskildringer av sivilbefolkningens lidelser under bombingen av Gaza».Kongen utnevnte i 2013 Fosse til kommandør av St. Olavs Orden for medisinsk og samfunnsnyttig innsats.
| Erik Torgeir Fosse (født 2. desember 1950) er en norsk musiker, lege og professor i medisin ved Universitetet i Oslo (UiO). Han er spesialist i generell kirurgi og thoraxkirurgi, og er avdelingsoverlege ved Intervensjonssenteret på Rikshospitalet. Han ble ansatt som professor i annenstilling ved UiO i 1999.
Fosse tok doktorgraden i 1987 ved UiO med avhandlingen Complement activation and alterations in white blood cell populations following major surgery and trauma.
Han ble landskjent i 2008–9 da han sammen med Mads Gilbert tok seg inn i Gaza under konflikten mellom Israel og Hamas, og hjalp til med skadebehandling av ofrene etter bombingen av Gazastripen. Innsatsen innbrakte ham og Gilbert Fritt Ords honnør med begrunnelsen «enestående øyevitneskildringer av sivilbefolkningens lidelser under bombingen av Gaza».Kongen utnevnte i 2013 Fosse til kommandør av St. Olavs Orden for medisinsk og samfunnsnyttig innsats.
== Annet ==
Han er også gitarist og vokalist i bandet Sagene Ring, som stort sett synger sanger om området rundt Sagene og Grünerløkka. Noen av CD-utgivelsene: Nattas fløyel blir til stål, Sporskift, Rett opp fra elva.
Erik Fosse er president i hjelpeorganisasjonen NORWAC.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Erik Fosse i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Erik Fosse i BIBSYSPortrettintervju med Erik Fosse, studentavisen Universitas 26.5.2010 Tittel: "Action Man", journalist Axel M.K. Hærland (besøkt 17. juli 2014) | | utdannelse = Cand.med. | 6 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haukelifjell | 2023-02-04 | Haukelifjell | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hardangervidda', 'Kategori:Ullensvangs geografi', 'Kategori:Vinjes geografi'] | Haukelifjell er en skidestinasjon og en gammel fjellovergang i Sør-Norge. Området ligger i Vinje kommune i Vestfold og Telemark og Ullensvang kommune i Vestland. Fjellovergangen er dele mellom Hardangervidda og Setesdal Vesthei Ryfylkeheiane, og avgrenses av tettstedene Røldal i vest og Haukeligrend i øst.
Europavei E134 over Haukelifjell er den viktigste transportåren mellom Haugesund og Oslo, og er det eldste vinteråpne veisambandet mellom Øst- og Vestlandet. Fjellovergangen ble åpnet i 1886, og går gjennom Haukelitunnelen, som var Norges lengste veitunnel fra den åpnet i 1968 frem til 1982. På gamleveien over Dyrskar ligger en av Norges eldste veitunneler, åpnet i 1900.
Overnattingsstedet Haukeliseter ligger ved veien. Det drives av Stavanger Turistforening, og er landets mest besøkte turisthytte. Haukelifjell Skisenter ligger på østsiden av fjellet. | Haukelifjell er en skidestinasjon og en gammel fjellovergang i Sør-Norge. Området ligger i Vinje kommune i Vestfold og Telemark og Ullensvang kommune i Vestland. Fjellovergangen er dele mellom Hardangervidda og Setesdal Vesthei Ryfylkeheiane, og avgrenses av tettstedene Røldal i vest og Haukeligrend i øst.
Europavei E134 over Haukelifjell er den viktigste transportåren mellom Haugesund og Oslo, og er det eldste vinteråpne veisambandet mellom Øst- og Vestlandet. Fjellovergangen ble åpnet i 1886, og går gjennom Haukelitunnelen, som var Norges lengste veitunnel fra den åpnet i 1968 frem til 1982. På gamleveien over Dyrskar ligger en av Norges eldste veitunneler, åpnet i 1900.
Overnattingsstedet Haukeliseter ligger ved veien. Det drives av Stavanger Turistforening, og er landets mest besøkte turisthytte. Haukelifjell Skisenter ligger på østsiden av fjellet.
== Klima ==
Meteorologisk institutt har siden 1994 drevet målestasjon på Vågsli,
Klimaet er preget av nokså kalde vintre, hvor nattemperaturen på klarværsdager vinterstid ofte går under -20 °C, og med månedsmiddeltemperatur lavest i januar på -9 °C. Sommerværet er relativt kjølig hvor juli har varmeste månedsmiddeltemperatur med +11 °C, dette grunnet områdets høye beliggenhet over havet. Kaldeste målt er -35,9 °C i februar 2001. Varmeste målt er +26,8 °C i juli 2018. Haukelifjell er kjent for sine snørike vintre og blir ansett som en "snøsikker" destinasjon, klimaet har som ellers i Norge tendert til å være 1-2 grader varmere både sommer og vinter de senere årene sammenliknet med månedsmiddeltemperaturene nevnt her.
== Se også ==
Gamle Dyrskartunnel
Veiruter mellom Bergen og Oslo
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Haukeliseter
Haukelifjell Skisenter Arkivert 7. januar 2009 hos Wayback Machine. | Haukelifjell er en skidestinasjon og en gammel fjellovergang i Sør-Norge. Området ligger i Vinje kommune i Vestfold og Telemark og Ullensvang kommune i Vestland. | 7 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Margrethe_Hausken_Nordberg | 2023-02-04 | Anne Margrethe Hausken Nordberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Best av de beste-deltakere', 'Kategori:Europamestere i orientering', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Kongepokalvinnere i orientering', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i orientering', 'Kategori:Norske motbakkeløpere', 'Kategori:Norske orienteringsløpere', 'Kategori:Norske skiorienterere', 'Kategori:Personer fra Karmøy kommune', 'Kategori:Verdensmestere i orientering', 'Kategori:Vinnere av O-ringen', 'Kategori:Vinnere av verdenscupen i orientering'] | Anne Margrethe Hausken Nordberg (født 23. januar 1976 i Haugesund, oppvokst på Karmøy) er en norsk orienteringsløper. Hausken er bosatt på Kringsjå i Oslo, og er farmasøyt av yrke.
| Anne Margrethe Hausken Nordberg (født 23. januar 1976 i Haugesund, oppvokst på Karmøy) er en norsk orienteringsløper. Hausken er bosatt på Kringsjå i Oslo, og er farmasøyt av yrke.
== Orienteringskarriere ==
Hausken Nordberg løper nå for Nydalens Skiklub. Tidligere har hun representert både Halden Skiklubb og Bækkelagets SK. Med Bækkelagets SK har hun bl.a. vunnet seks NM-gull i stafett.
I 2005 tok hun VM-sølv på sprintdistansen og på stafetten. Samme år kom hun på tredjeplass i sammendraget i verdenscupen. I 2008 tok hun sine første gull i internasjonale mesterskap med EM-gull i både sprint og langdistanse. På VMs åpningsdag gikk hun til topps i sprinten. I 2009 løp hun for det norske laget som vant VM-gull i stafett. Laget som gikk til topps i ungarske Miskolc besto av Betty-Ann Bjerkreim Nilsen, Hausken selv og ankerkvinne Marianne Andersen.
I 2006 ble hun valgt til leder i Olympiatoppens utøverkomité etter skiskytteren Halvard Hanevold. Hun var den første utøveren fra en ikke-olympisk idrett som bekledde dette vervet.
I 2013 ble det gull på VM-stafetten sammen med Heidi Østlid Bagstevold og Mari Fasting.
Under VM i 2015 var hun ankerkvinne da Norge tok sin aller første mesterskapsmedalje i sprintstafett. Sammen med Elise Egseth, Håkon Jarvis Westergård og Øystein Kvaal Østerbø løp hun inn til en historisk sølvmedalje. Det ble også sølvmedalje på stafett sammen de andre gulljentene fra 2013-VM. På begge stafettøvelsene i Skottland var det Danmark som ble for sterke.
Hun har vunnet O-Ringen sammenlagt ved to anledninger. Seirene kom i 2008 og 2015.
Hausken er medlem av Olympiatoppens utøverkomité samt ambassadør for Right To Play.
== Personlig ==
Hun er gift med orienteringsløperen Anders Nordberg. Sammen har de tre barn. Den tidligere friidrettsutøveren Veslemøy Hausken er hennes eldre søster.
== Meritter ==
2016: VM-bronse langdistanse
2016: EM-sølv langdistanse
2015: VM-sølv stafett
2015: VM-sølv sprintstafett
2013: VM-gull stafett
2008: Vinner av Verdenscupen i orientering
2008: VM-gull sprint
2008: EM-gull langdistanse
2008: EM-gull sprint
2007: VM-bronse stafett
2005: VM-sølv stafett
2005: VM-sølv sprint
2005: Gull nordisk mesterskap, sprint
=== Verdenscupseire ===
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Andre idretter ==
Hausken drev tidligere også med skiorientering og friidrett. I 1996 deltok hun på den norske laget som tok stafett-gull i junior-VM i skiorientering sammen med Kristin Uggen og Stine Kirkevik. Hun tok også en individuell sølvmedalje på den klassiske distansen samme år, samt stafett-sølv i 1994.På friidrettsbanen har hun bl.a. sølv (3000 m) og bronse (1500 m) fra junior-NM. Hun deltok også på Tjalves vinnerlag i Holmenkollstafetten i 2003 og 2005.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anne Margrethe Hausken Nordberg – IOF
(en) Anne Margrethe Hausken Nordberg – World of O
(en) Anne Margrethe Hausken Nordberg – World of O
Hauskens hjemmeside | Veslemøy Hausken (født 1. februar 1973 i Haugesund, oppvokst på Karmøy) er en norsk tidligere friidrettsutøver. | 8 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Urslavisk | 2023-02-04 | Urslavisk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Slaviske språk', 'Kategori:Urspråk'] | Urslavisk er urspråket som er opphav til de senere slaviske språkene. Det ble talt før 600-tallet. Som tilfellet er med alle andre urspråk, har man ikke funnet noen skriftlige vitnesbyrd om dette språket; det har blitt rekonstruert ved å benytte den den komparative metoden på alle attesterte slaviske språk samt andre indoeuropeiske språk.
| Urslavisk er urspråket som er opphav til de senere slaviske språkene. Det ble talt før 600-tallet. Som tilfellet er med alle andre urspråk, har man ikke funnet noen skriftlige vitnesbyrd om dette språket; det har blitt rekonstruert ved å benytte den den komparative metoden på alle attesterte slaviske språk samt andre indoeuropeiske språk.
== Opphav ==
Urslavisk gjennomgikk et urbaltoslavisk stadium, da det utviklet flere leksikale, fonologiske og morfologiske isoglosser med dagens baltiske språk, som er de slaviske språkenes nærmeste levende indoeuropeiske slektninger. Et baltoslavisk språkkontinuum utviklet seg i tre forskjellige genetiske undergrupper: østbaltisk, vestbaltisk og en dialekt som kom forut for urslavisk. Basert på arkeologiske og glottokronologiske kriterier antas det at de urslavisk-talende brøt ut fra det språklige fellesskapet med de andre to gruppene en eller annen gang mellom 1500 og 1000 f.Kr.De urslavisk-talendes opprinnelige hjemland er noe kontroversielt. De eldste gjenkjennelige slaviske hydronymene (elvenavn) finnes i det nordre og vestlige Ukraina og i det sydlige Hviterussland (se kartet). Dette stemmer godt overens med det faktum at det nedarvede fellesslaviske ordforrådet ikke omfatter detaljert terminologi for naturlige fenomener som forekommer i fjellene eller på steppen, heller ikke for havet, kysten kystfloraen og -faunanen eller saltvannsfisker. På den annen side omfatter det et velutviklet ordforråd for vannansamlinger (sjøer, elver, sumper) og skoger (løvskog og barskog) i innlandet, samt for trær, planter, dyr, fisk og fugler man finner i den tempererte skogsonen.
Det «egentlige» urslavisk kan rekonstrueres for et tidspunkt omkring 600 e.Kr. Fra et typologisk synspunkt var dette språket fortsatt meget likt de baltiske språkene. På denne tiden antas det at urlavisk var temmelig ensartet, ettersom onomastiske vitnesbyrd og slaviske lånord i andre språk ikke viser noen påviselige regionale forskjeller i 400- og 500-tallets slavisk. Senere, i løpet av den såkalte fellesslaviske perioden, kom det nydannelser, og enkelte av disse påvirket ikke visse perifere dialekter (for eksempel utviser ikke den gammelnovgorodisk dialekten den andre palatalisering av velarer, som alle de andre slaviske dialektene gjorde). Språklig differensiering tiltok fordi de slaviske folkene spredte seg over et stort område, men fellesslaviske lydendringer forekom ennå gjennom minst fire eller fem århundrer. Senere folkevandringer av uralisk- og romansktalende folk dannet geografiske skiller mellom de slaviske dialektene. Den fellesslaviske «lov» som vanligvis angis som den siste er tapet av svak jer, som fant sted en gang mellom 900- og 1200-tallet, og da heller ikke fullstendig i enkelte slaviske dialekter. Skrevne dokumenter fra 800-, 900- og 1000-tallet utviser enkelte lokale egenheter. For eksempel er Freising-håndskriftene skrevet i en dialekt som inneholder fonetiske og leksikalske elementer som er særegne for slovenske dialekter (for eksempel rotasisme, ordet krilatec).
I andre halvdel av 800-tallet ble dialekten som ble talt nord for Thessaloniki, i det makedonske opplandet, grunnlaget for det første skrevne slaviske språket. Dette ble dannet av brødrene Kyrillos og Methodios, som oversatte deler av Bibelen og andre kirkelig bøker. Språket de nedtegnet er kjent under navnet gammelkirkeslavisk. Gammelkirkeslavisk er ikke identisk med urslavisk, ettersom det ble nedtegnet minst to hundre år etter at urslavisk begynte å brytes opp, og det utviser særegenheter som tydelig skiller det fra urslavisk. Likevel er det fortsatt ganske likt, og at gammelkirkeslavisk og andre slaviske dialekter var innbyrdes forståelige språk på denne tiden bevises av Kyrillos' og Methodios' misjonsreise til Stor-Moravia og Pannonia. Den tidlige sydslaviske dialekten de brukte i sine oversettelser var åpenbart forståelig for lokalbefolkningen, som talte en tidlig vestslavisk dialekt.
== Historisk utvikling ==
Urslavisk er med i gruppen av satem-språk blant de indoeuropeiske språkene (sammen med indoiranske språk, albansk og baltiske språk), der palatovelare konsonanter ble affrikater eller frikativer som ble uttalt lenger frem i munnen. I urslavisk ble de tidligere palatovelare plosivene koronale frikativer:
*ḱ → *s
*ǵ → *z
*ǵʰ → *zAndre endringer som er felles med de andre språkene i satem-gruppen er delabialisering av labiovelare konsonanter og ruki-lydloven, som i de slaviske språkene førte til at *s gikk over til *x (sannsynligvis med *š som et mellomstadium) etter trange vokaler.
En annen viktig endring er sammenfallet mellom aspiererte og stemte konsonanter:
*bʰ → *b
*dʰ → *d
*gʰ → *gEtter dette gikk lang og kort *o og *a sammen: som i de baltiske språkene falt kort *o og *a sammen, mens lang *ō og *ā forble forskjellige i baltisk og falt sammen i slavisk. På et eller annet tidspunkt gikk urindoeuropeisk *ə tapt i alle stavelser unntatt den første i et ord, og skillet mellom lange og korte diftonger forsvant.
Etter at urslavisk hadde brutt ut av fellesskapet med baltisk, gjennomgikk det en 2000 år lang stabil periode med bare noen århundres raske endringer før den slaviske språkenheten brøt sammen på grunn av de slaviske folkevandringene i begynnelsen av 500-tallet. Dermed defineres den fellesslaviske perioden av en tidsskala som omfatter de tre palataliseringene og slutter med endringen av *ě til *a i visse kontekster.
== Progressiv palatalisering ==
Den palataliseringen som antagelig er eldst, blir ofte kalt den «tredje» palataliseringen (heretter kalt progressiv palatalisering) på grunn av forvirring om de eksakte fonetiske omstendighetene som forårsaket den, samt på grunn av former som nominativ entall *otĭcĭ (fra *otĭk-os), mot vokativ entall *otĭče (fra *otĭk-e), som fikk det til å synes som om den progressive palataliseringen fant sted etter denne første regressive palataliseringen (se under). Imidlertid kan man ved å ta hensyn til og ordne andre diakroniske endringer (slik som det faktum at bakre vokaler ble mer fremre etter palatale konsonanter) på en tilfredsstillende måte forklare de fleste av disse uregelmessighetene, samtidig som man setter den «tredje» palataliseringen før de to andre i tid.
Den progressive palataliseringen foregikk slik: Velare konsonanter ble palataliserte (*k, *g, *x → *ḱ, *ǵ, *x́) når de kom etter en fremre trang vokal (lang eller kort) og sto foran en midtre bakre vokal (lang eller kort) over en morfemgrense. En *n eller *r mellom velaren og den trange vokalen synes ikke å hindre denne palataliseringen. Dessuten må den foregående fremre trange vokalen selv komme etter en konsonant.
Slavisk kontakt med germanske stammer (slik som de vandrende goterne) omkring 100- eller 200-tallet er det tidligste tidspunktet da den progressive palataliseringen kan ha foregått, ettersom slike lånord som *kuning → kŭnędzĭ («konge») og *pfenning → *pěnędzĭ («penning») reflekterer denne palataliseringen. Etter 800-tallet var palataliseringen antagelig ikke lenger virksom, ettersom væringene (*varying-) var kjent som варѧгъ (varęgŭ) i den østslaviske språkgrenen (ukrainsk og russisk, uten palatalisering av *g til *z), mens nominativ flertall варѧзи (varęzi) og lokativ entall viser at den andre regressive palataliseringen fortsatt var virksom, eller at formene er dannet ved analogi med andre substantiver som endte på velar konsonant.
== Syllabisk synharmoni ==
Etter at den progressive palataliseringen fant sted, oppsto det i den fellesslaviske perioden en tendens til at suksessive segmentalfonemer i en stavelse assimilerte artikulatoriske egenskaper (først og fremst artikulasjonssted). En annen tendens, generelt kjent som «de åpne stavelsers lov», markerer begynnelsen på den fellesslaviske perioden. En ordning av fonemene i en stavelse (fra lav til høy sonoritet) førte til at endekonsonanter falt vekk og at konsonantgrupper ble forenklet (enten ved at de falt vekk eller ved epentese), diftonger ble til monoftonger, nasale konsonanter i slutten av stavelsen ble til nasalering av den forutgående vokalen (*ę og *ǫ), og så videre. Etter disse endringene oppsto det en CV-stavelsesstruktur (konsonant-vokal, segmentene var altså ordnet fra lav til høy sonoritet), og stavelsen ble språkets grunnleggende strukturelle enhet. Slik ble stavelser (ikke bare konsonanten eller vokalen) markert som enten «bløte» eller «harde», ettersom de fleste konsonanter hadde utviklet palataliserte allofoner i bløte stavelser (en situasjon som kalles «syllabisk synharmoni» eller «syllabem».
=== Regressive palataliseringer ===
Hovedartikkel: Den første slaviske palataliseringenSom en utvidelse av systemet med syllabisk synharmoni, ble velarer palatalisert til postalveolarer forant fremre vokaler (*i, *ĭ, *e, *ę) og *j.
*k → *č [tʃ]
*g → *ž [ʒ] (muligens via [dʒ])
*x → *š [ʃ]Dette var den første regressive palataliseringen. Siden forekom flere vokalendringer: *ū mistet labialiseringen (muligens [ɨ], heretter skrevet <y>, som i moderne polsk), både *ou og *eu ble *u, og bakre vokaler ble fremre etter palataler (inkludert *j). Dette ble tett fulgt av monoftongisering av diftonger i alle omgivelser.
*ū → *y
*ou → *u
*eu → *u
*o → *e / J_
*ŭ → *ĭ / J_
*y → *i / J_
*oi → *ei / J_
*ei → *i
*oi → *ěPå dette tidspunktet hadde urslavisk det følgende vokalsystemet:
Urslavisk opererte fremdeles under systemet med syllavisk synharmoni, og fordi det hadde en ny fremre vokal, jat (muligens en åpen fremre vokal, [æː]) gjennomgikk språket den andre regressive palataliseringen, da velarer foran *ě ble palatalisert. Som ved den progressive palataliseringen ble disse til palatovelarer. Snart etter ble palatovelarene fra både den progressive palataliseringen og den andre regressive palataliseringen sibilanter.
ḱ → *c ([ts])
ǵ → *dz → *z
x́ → *s/*šVed deklinasjonen av substantiver forekom den andre regressive palataliseringen bare i to viktige slaviske stammeklasser: o-stammene (maskuline eller nøytrale konsonantstammer) og a-stammer (feminine eller maskuline vokalstammer). Denne regelen påvirket de maskuline o-stammenes paradigme på tre steder: foran endelsene i nominativ flertall og i lokativ entall og flertall.
== Differensiering blant dialektene ==
På dette tidspunktet ble variasjonen mellom dialektene mer synlige. Enkelte dialekter (slik som dem som senere ga opphav til gammeløstslavisk tillot at den andre regressive palataliseringen virket over en mellomstående *v.
Russisk: *gwojzda → *gwězda → zvězda → [zʲvʲɪˈzda] («stjerne»)
Polsk: *gwojzda → *gwězda → gwiazda → [ˈɡvʲazda] («stjerne»)
Tsjekkisk: *gwojzda → *gwězda → hvězda → [hvʲezda] («stjerne»)
Sydslaviske språk: *gwojzda → *gwězda → zvezda → [zvezda] («stjerne»)Den fonetiske realisasjonen av de nyoppståtte sibilantene variererte fra dialekte. Ifølge Aleksandar Belić var palataliseringenes fonetiske karakter uniform gjennom hele den fellesslaviske perioden, mens de vestslaviske språkene utviklet *š senere gjennom analogi. I alle dialekter (unntatt lekhittisk) ble [dz] til [z]. Den nedenstående tabellen illustrerer forskjellene mellom de forskjellige dialektene hva gjelder fonetisk realisasjon av palataliseringene.
Den urslaviske perioden endte da den syllabiske synharmonien gikk tapt. Den første årsaken var endringen av *ě til *a etter palataler og *j, som førte til kontraster mellom *ča og *ka. Videre ble svak jer (*ь/ĭ og *ъ/ŭ) forkortet før de falt vekk (se Havlíks lov), slik at det ble skapt nye lukkede stavelser, og gruppene *tl og *dl gikk tapt overalt unntatt i vestslavisk, idet de ble forenklet til *l eller erstattet av henholdsvis *kl og *gl. På dette tidspunktet hadde fellesslavisk de følgende konsonantene.
For mange fellesslaviske dialekter, inkludert de fleste av de vestslaviske, alle de østslaviske unntatt de lengst mot nord, og enkelte av de vestlige sydslaviske, ble *g lenisert fra en stemt velar plosiv til en stemt velar frikativ ([g] → [ɣ]). Fordi denne endringen ikke var universell, og frodi den ikke fant sted i flere østslaviske dialekter (slik som hviterussisk og sydrussisk) før etter at Havlíks lov hadde virket, stiller George Shevelov spørsmålstegn ved projeksjoner av denne endringen til et tidlig tidspunkt, og postulerer tre uavhengige tilfeller av lenisjon, idet han tidfester den tidligste til før 900 e.Kr. og den siste til begynnelsen av 1200-tallet.
== Lånord ==
Hovedartikkel: Urslaviske lånordOrdforrådet i urslavisk omfatter også en del lånord fra språkene hos de forskjellige stammene og folkene de urslavisk-talende kom i kontakt med. Disse var for det meste indoeuropeisk-talende, først og fremst talte de germanske språk (gotisk og gammelhøytysk), vulgærlatin eller tidlige romanske dialekter, mellomgresk eller i mindre grad iransk og keltisk.
Mange uttrykk av gresk-romersk opphav vant veien inn i slavisk med gotisk som formidler. Analyser har vist at de germanske lånordene i slavisk viser minst fire distinkte kronologiske lag, og må ha tilflytt urslavisk gjennom en lang periode.
Blant de ikke-indoeuropeiske språkene er det mulig at det har bestått forbindelser med forskjellige tyrkiske avariske språk, men rekonstruksjoner er meget upålitelige på grunn av det ringe bevisgrunnlaget og på grunn av de forholdsvis sene nedtegnelsene av både slaviske og tyrkiske språk.
Den eldre litteraturen, samt enkelte eldre etymologiske ordbøker, foreslår ofte iransk eller keltisk opphav for alle slaviske ord med uklar etymologi. I virkeligheten møter disse forslagene liten støtte blant lingvister.
== Referanser ==
== Kilder ==
Novotná, Petra og Blažek, Vaclav (2007). «Glottochronolgy and its application to the Balto-Slavic languages» (PDF). Baltistica. XLII (2): 185–210. Arkivert fra originalen (PDF) 31. oktober 2008. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Litteratur ==
Jooseppi Julius Mikkola sitt hovedverk er Urslavische Grammatik i tre deler («Urslavisk grammatikk», 1913–1950).
Kiparsky, Valentin: Russische Historische Grammatik, 3 bd., 1963, 1967, 1975.
Schenker, Alexander M.: The Dawn of Slavic. Yale Language Series, 1995.
Vasmer, Max: Russisches etymologisches Wörterbuch. Heidelberg, 1950–1958.
== Se også ==
Baltoslaviske språk
Gammelkirkeslavisk
== Eksterne lenker ==
The Indo-European Etymological Dictionary (IEED) (indoeuropeiske etymologiske ordbøker)
From Proto-Indo-European to Slavic, Frederik Kortlandt 1983 | Urslavisk er urspråket som er opphav til de senere slaviske språkene. Det ble talt før 600-tallet. | 9 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ystein_Sylta | 2023-02-04 | Øystein Sylta | ['Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrettsutøvere for SK Vidar', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske hinderløpere', 'Kategori:Norske langdistanseløpere', 'Kategori:Norske maratonløpere', 'Kategori:Norske motbakkeløpere', 'Kategori:Norske terrengløpere', 'Kategori:Personer fra Meland kommune'] | Øystein Sylta (født 3. mars 1978) er en norsk friidrettsutøver og terrengløper som representerer Sportsklubben Vidar. Han er opprinnelig fra Holsnøy i Hordaland.
Han utmerket seg først i militær femkamp hvor han etter ha blitt norsk mester både i 2001 og 2002 ble europamester i 2003. For den innsatsen ble han belønnet med utmerkelsen Beste militære idrettsutøver 2003.
Senere har han spesialisert seg på 3000 meter hinder hvor han tok NM-gullet i 2008.
I 2008 ble Sylta nordisk mester i terrengløp. Han har også vunnet mange mosjonsløp som Knarvikmila, Stoltzekleiven opp, Svalandsgubben og Tryvann Opp.
I 2009 klarte han B-kravet til VM i 3000 meter hinder, men siden Norge bare kunne sende én løper på B-kravet, og en annen hinderløper (Bjørnar Ustad Kristensen) hadde løpt raskere, kom han ikke med.
| Øystein Sylta (født 3. mars 1978) er en norsk friidrettsutøver og terrengløper som representerer Sportsklubben Vidar. Han er opprinnelig fra Holsnøy i Hordaland.
Han utmerket seg først i militær femkamp hvor han etter ha blitt norsk mester både i 2001 og 2002 ble europamester i 2003. For den innsatsen ble han belønnet med utmerkelsen Beste militære idrettsutøver 2003.
Senere har han spesialisert seg på 3000 meter hinder hvor han tok NM-gullet i 2008.
I 2008 ble Sylta nordisk mester i terrengløp. Han har også vunnet mange mosjonsløp som Knarvikmila, Stoltzekleiven opp, Svalandsgubben og Tryvann Opp.
I 2009 klarte han B-kravet til VM i 3000 meter hinder, men siden Norge bare kunne sende én løper på B-kravet, og en annen hinderløper (Bjørnar Ustad Kristensen) hadde løpt raskere, kom han ikke med.
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Øystein Sylta vant Tryvann Opp skvidar.no
Sylta tok 1. plassen hegnar.no Arkivert 26. mai 2012 hos Wayback Machine. | | fødested = Meland Øystein Sylta nærmer seg EM-billett Bergens Tidende | 10 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Algeries_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Algeries kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Algeriske landslag', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Algerie', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball'] | Algeries kvinnelandslag i fotball representerer Algerie i internasjonal fotball.
Algerie debuterte i 1998, samme år som nabo og rival Marokko. Algerie var imidlertid ikke med i kvalifiseringen til Afrikamesterskapet i 1998. Algerie møtte imidlertid Marokko til kvalifisering til Afrikamesterskapet i 2000, et oppgjør Algerie tapte klart. Det ble ingen kvalifisering i 2002, men i 2004 kvalifiserte Algerie seg til Afrikamesterskapet ved å slå ut Mali med ett mål sammenlagt. I gruppespillet kom Algerie i gruppe med nettopp Mali, i tillegg til Nigeria og Kamerun. Algerie greide nok en gang å slå Mali, men tapte for de to favorittene.
Denne hederlige innsatsen satte spor, og Algerie vant det første (riktignok ble det arrangert et i 2001, men det regnes ikke av alle) arabiske mesterskapeti 2006 gjennom å slå Marokko i finalen. Algerie kvalifiserte seg også til Afrikamesterskapet det året, men kom sist i sin gruppe i gruppespillet. Algerie kom også andre runde av kvalifiseringen til mesterskapet i 2008 på bekostning av Marokko, men tapte noe overraskende for Tunisia. Algerie er rangert som et av Afrikas beste kvinnelandslag i fotball, per september 2009 på 5.-plass på FIFAs CAF-rangering. | Algeries kvinnelandslag i fotball representerer Algerie i internasjonal fotball.
Algerie debuterte i 1998, samme år som nabo og rival Marokko. Algerie var imidlertid ikke med i kvalifiseringen til Afrikamesterskapet i 1998. Algerie møtte imidlertid Marokko til kvalifisering til Afrikamesterskapet i 2000, et oppgjør Algerie tapte klart. Det ble ingen kvalifisering i 2002, men i 2004 kvalifiserte Algerie seg til Afrikamesterskapet ved å slå ut Mali med ett mål sammenlagt. I gruppespillet kom Algerie i gruppe med nettopp Mali, i tillegg til Nigeria og Kamerun. Algerie greide nok en gang å slå Mali, men tapte for de to favorittene.
Denne hederlige innsatsen satte spor, og Algerie vant det første (riktignok ble det arrangert et i 2001, men det regnes ikke av alle) arabiske mesterskapeti 2006 gjennom å slå Marokko i finalen. Algerie kvalifiserte seg også til Afrikamesterskapet det året, men kom sist i sin gruppe i gruppespillet. Algerie kom også andre runde av kvalifiseringen til mesterskapet i 2008 på bekostning av Marokko, men tapte noe overraskende for Tunisia. Algerie er rangert som et av Afrikas beste kvinnelandslag i fotball, per september 2009 på 5.-plass på FIFAs CAF-rangering. | Algeries kvinnelandslag i fotball representerer Algerie i internasjonal fotball. | 11 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Morgan | 2023-02-04 | William Morgan | ['Kategori:Anti-frimureri', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 1826', 'Kategori:Fødsler 7. august', 'Kategori:Fødsler i 1774', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Culpeper County i Virginia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William Morgan (født 7. august 1774 i Culpeper i Virginia, død 10. september 1826) var en innbygger i den lille byen Batavia i New York som sporløst forsvant etter å ha blitt arrestert i 1826. Etter å ha offentliggjort sin intensjon om å publisere en bok om frimureriets «hemmeligheter», ble han arrestert, kidnappet og trolig myrdet. Hans forsvinning utløste opptøyer og demonstrasjoner og førte i 1828 til grunnleggelsen av Anti-Masonic Party.
| William Morgan (født 7. august 1774 i Culpeper i Virginia, død 10. september 1826) var en innbygger i den lille byen Batavia i New York som sporløst forsvant etter å ha blitt arrestert i 1826. Etter å ha offentliggjort sin intensjon om å publisere en bok om frimureriets «hemmeligheter», ble han arrestert, kidnappet og trolig myrdet. Hans forsvinning utløste opptøyer og demonstrasjoner og førte i 1828 til grunnleggelsen av Anti-Masonic Party.
== Referanser == | thumb | 12 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arnved_Nedkvitne | 2023-02-04 | Arnved Nedkvitne | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:Fødsler 21. mai', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske historieprofessorer', 'Kategori:Norske lokalhistorikere', 'Kategori:Norske middelalderhistorikere', 'Kategori:Personer fra Haugesund kommune', 'Kategori:Professorer ved NTNU', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Arnved Nedkvitne (født 21. mai 1947 i Haugesund) er en norsk middelalderhistoriker som var professor i historie ved NTNU og Universitetet i Oslo. Han har forsket på handelsforbindelser i og med Skandinavia i middelalderen, middelalderbyen Oslo, religiøse forestillinger i middelalderens Skandinavia og skandinaviske bosetninger på Grønland i norrøn tid.
Nedkvitne ble dr. philos. ved Universitetet i Bergen i 1983 og var ansatt som forsker der frem til 1991. I 1991 ble han utnevnt til professor i norsk middelalderhistorie ved Universitetet i Trondheim. Han hadde samme lærestol ved Universitetet i Oslo fra 1993 til 2009. I 1993 ble han innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Universitetet i Oslo sa opp Nedkvitne i 2009 etter årelange konflikter mellom de ansatte på Historisk institutt, men Nedkvitne anla med støtte fra Forskerforbundet sak mot universitetet for å få avskjeden kjent ugyldig (se Nedkvitne-saken). Lagmannsretten kom i juni 2011 frem til at oppsigelsen var gyldig fordi Nedkvitne hadde unnlatt å stille på møter med dekanen. Saken førte til debatt om akademisk frihet i Norge.
| Arnved Nedkvitne (født 21. mai 1947 i Haugesund) er en norsk middelalderhistoriker som var professor i historie ved NTNU og Universitetet i Oslo. Han har forsket på handelsforbindelser i og med Skandinavia i middelalderen, middelalderbyen Oslo, religiøse forestillinger i middelalderens Skandinavia og skandinaviske bosetninger på Grønland i norrøn tid.
Nedkvitne ble dr. philos. ved Universitetet i Bergen i 1983 og var ansatt som forsker der frem til 1991. I 1991 ble han utnevnt til professor i norsk middelalderhistorie ved Universitetet i Trondheim. Han hadde samme lærestol ved Universitetet i Oslo fra 1993 til 2009. I 1993 ble han innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Universitetet i Oslo sa opp Nedkvitne i 2009 etter årelange konflikter mellom de ansatte på Historisk institutt, men Nedkvitne anla med støtte fra Forskerforbundet sak mot universitetet for å få avskjeden kjent ugyldig (se Nedkvitne-saken). Lagmannsretten kom i juni 2011 frem til at oppsigelsen var gyldig fordi Nedkvitne hadde unnlatt å stille på møter med dekanen. Saken førte til debatt om akademisk frihet i Norge.
== Utdannelse og karriere ==
Han ble cand. philol. i historie med hovedoppgaven Handelssjøfarten mellom England og Norge i høymiddelalderen ved Universitetet i Bergen i 1975, og ble dr. philos. i 1983 med avhandlingen Utenrikshandelen fra det vestafjelske Norge 1100–1600. Han var ansatt ved Universitetet i Bergen fra midten av 1970-årene til 1991, først som vitenskapelig assistent mens han arbeidet med doktorgraden og deretter med forskningstipend fra Norges almenvitenskapelige forskningsråd.
I 1991 ble han utnevnt til professor i middelalderhistorie ved Universitetet i Trondheim. I 1993 overtok han lærestolen i norsk middelalderhistorie ved Universitetet i Oslo. Han har utgitt en rekke bøker.
Nedkvitne har veiledet over 40 hovedfag og mastergrader og to doktorgrader frem til eksamen.
== Forskning ==
Forskningen hans har særlig fokusert på handelsforbindelser i og med Skandinavia i middelalderen. Han har også levert betydelige bidrag til Oslos historie i middelalderen, og folkereligiøsitet og religiøse forestillinger i middelalderens Skandinavia, særlig knyttet til religionsskiftet og overgangen til kristendommen.
Nedkvitnes tidlige forskning handlet om Skandinavias økonomiske historie i middelalderen, og særlig om forholdet til Hansaforbundet. Nedkvitne var bidragsyter til boken Tyskland-Norge: den lange historien, der han argumenterte for at «hanseatene gav Norge en uunnværlig kanal til det europeiske marked, og drev en handel som dannet selve grunnlaget for bosetningen i Nord-Norge.» Nedkvitne konkluderte med at «uten hanseatene er det ikke sikkert Finnmark ville vært norsk.» Fra 1990-årene har Nedkvitne utgitt flere arbeider om middelalderbyen Oslo. Sammen med Per G. Norseng har han utgitt boken Byen under Eikaberg : fra byens oppkomst til 1536 (1991) revidert utgave Middelalderbyen ved Bjørvika (Cappelen, 2000).
Ifølge Kåre Lunden har Nedkvitne skrevet «ei rekkje arbeid som må bli ståande som hovudverk i norsk økonomisk historie. I seinare år har han vore ein viktig fagleg fornyar, knytt til 'den kulturelle vendinga' i faget». Ian Peter Grohse har uttalt at «gjennom de siste tre tiårene har Arnved Nedkvitnes omfattende forskning på norsk fiskeri, skipsfart og utenrikshandel bekreftet hans stilling som en av Norges aller fremste økonomiske historikere og en ledende forsker på norsk–hanseatiske relasjoner».I boken The social consequences of literacy in medieval Scandinavia (Brepols, 2004) viser Nedkvitne at kirke og stat brukte utbredelsen av lesekyndighet for å styrke den sosiale kontrollen på det rettslige, religiøse og økonomiske området i middelalderens Skandinavia, som mellom 1000 og 1536 bestod av et konglomerat av protostatlige samfunn. I boken Lay Belief in Norse Society 1000–1350 (Museum Tusculanums Forlag, 2009) undersøker Nedkvitne betydningen av troen på det overnaturlige i norrøn middelalder. Han har vært den fremste representanten i norsk middelalder-forskning for mentalitetshistorie og historisk antropologi i tradisjonen etter Annales-skolen.
I 2011 utgav Nedkvitne en bok om ære, lov og religiøs etikk i Norge de siste tusen årene. Boken The German Hansa and Bergen 1100–1600 (Böhlau, 2014) er en omarbeidet versjon av den norskspråklige doktoravhandlingen fra 1983, beregnet for et internasjonalt publikum.Boken Norse Greenland: Viking Peasants in the Arctic (Routledge, 2018) handler om vikingbosetninger på Grønland i perioden 985–1415. Nedkvitne viser at bosetterne møtte store økologiske utfordringer og overlevde i det harde klimaet gjennom å tilpasse praksiser de hadde med seg fra kystsamfunn i Norge. Han argumenterer for at det norrøne Grønland var et springbrett for europeerne som først oppdaget Amerika og at bosetningene hadde en betydning som langt oversteg deres beskjedne størrelse.
== Faglig formidling ==
Nedkvitne har blant annet engasjert seg i formidling av kunnskap om middelalderbyen Oslo og i diskusjonene om Middelalderparken. Han har blitt beskrevet av Dagsavisen som en av de fremste kjennerne av Oslos historie.
== Utmerkelser ==
Han er medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i den humanistiske klasse, og ble innvalgt i 1993.
== Avskjedssaken mot Nedkvitne ==
24. februar 2009 ble Nedkvitne avskjediget som professor av Universitetsstyret. Det hadde ikke skjedd før at en professor har blitt avskjediget på den måten ved universitetet. Professorene var tidligere embedsmenn og kunne bare avsettes ved dom.
Universitetsstyret mente Nedkvitne hadde «grovt [...] krenket sine tjenesteplikter gjennom en årrekke, på tross av skriftlig advarsel eller irettesettelse». Ifølge Nedkvitne selv var bakgrunnen for avskjeden at han i leserinnlegg i Universitas og Uniforum og i e-poster hadde uttalt seg sterkt kritisk om ledelsen ved sitt institutt, om dekana Trine Syvertsen ved Det humanistiske fakultet og til dels om kolleger ved instituttet. 11. mars 2009 varslet Nedkvitne at han gikk til sak mot universitetet, med støtte fra Forskerforbundet, for å få omgjort oppsigelsen. Saken kom opp i januar 2010, og 29. januar 2010 falt dommen i Oslo tingrett, som frifant UiO på alle punkter og påla saksøker å betale statens omkostninger. Jan Fridthjof Bernt mener saken «kan sees som et bidrag til en nedbygging av det generelle stillingsvernet for professorer», mens Henning Jakhelln mener at «dypest sett handler denne saken om både ytringsfrihet og akademisk frihet». 18. februar avgjorde hovedstyret i Forskerforbundet at de betaler for anken av saken fordi saken har «prinsipiell karakter» knyttet til bl.a. ytringsfrihet og akademisk frihet.Nedkvitne har registrert seg som student ved UiO for å få tilgang til universitetets fasiliteter.Borgating lagmannsrett behandlet ankesaken fra 18. januar 2011 til 26. februar 2011. I dommen som ble offentliggjort 11. mars 2011, fikk Universitetet medhold i saken. I juni 2011 avslo Høyesteretts ankeutvalg å behandle Nedkvitnes anke, slik at dommen er rettskraftig.
== Nedkvitne i universitets- og forskningsdebatt ==
Nedkvitne har etter 2011 vært aktiv i universitets- og forskningsdebatt, både gjennom faglige bidrag og diskusjon i media. Han har blant annet kritisert store satsinger på såkalt «fremragende forskning» i humaniora. Han har også stilt spørsmål ved pengebruken på det nye senteret for livsvitenskap ved UiO.
== Utvalgte publikasjoner (på norsk, svensk, tysk eller engelsk) ==
=== Bøker ===
Handelssjøfarten mellom Norge og England i høymiddelalderen (avhandling, cand. philol.), trykt Sjøfartshistorisk årbok 1976, utg. Bergen Sjøfartsmuseum 1977: 7-254
Utenrikshandelen fra det vestafjelske Norge 1100-1600, 1983 (avhandling, dr. philos. Universitetet i Bergen)
«Mens bønderne seilte og jægterne for» : nordnorsk og vestnorsk kystøkonomi 1500-1730, Oslo: Universitetsforlaget, 1988
Byen under Eikaberg : fra byens oppkomst til 1536, kapitlene 6-16: Oslo 1991 (med Per G. Norseng)
Norwegen und die Hanse : wirtschaftliche und kulturelle Aspekte im europäischen Vergleich, Frankfurt am Main: Peter Lang, 1994 (red., med Volker Henn)
Møte med døden i norrøn middelalder, Oslo: Cappelen, 1997, 151 s., ISBN 82-456-0202-7, utgitt på svensk i 2004
Middelalderbyen ved Bjørvika, Oslo: Cappelen, 2000. Nyutgave med nytt navn av Byen under Eikaberg, ISBN 82-02-19100-9
The social consequences of literacy in medieval Scandinavia, Turnhout: Brepols, 2004, 290 s., ISBN 2-503-51450-2
Lay belief in Norse society 1000–1350, København: Museum Tusculanum Press, 2009, 401 s., ISBN 978-87-635-0786-8
Ære, lov og religion i Norge gjennom tusen år, Oslo: Spartacus Forlag, 2011, 444 s., ISBN 978-82-304-0070-8
The German Hansa and Bergen 1100–1600, Köln: Böhlau, 2014, 785 s., ISBN 978-3-412-22202-4. Revidert og oversatt nyutgivelse av Utenrikshandelen fra det vestafjelske Norge
Norse Greenland: Viking Peasants in the Arctic, Routledge, 2018, 4440 s. ISBN 978-0815366294
=== Vitenskapelige artikler og kapitler ===
Omfanget av tørrfiskeksporten fra Bergen på 1300-tallet Historisk tidsskrift 1976, 55: 340-355
Stapelreguleringer, handelsveier og varekvanta i bergenshandelen i seinmiddelalderen Historisk tidsskrift 1978, 57: 53-92
Fiskerier og økonomisk politikk under eneveldet: Islands- og Finnmarks-monopolene Historisk tidsskrift 1984, 63: 430-438
Globalhistoriske problemstillinger Historisk tidsskrift 1985, 64: 183-195
Die Hanse und Nordeuropa: Handel – Politik – Kultur. Bericht Historikertreffen in Berlin 1989, utg. Stiftverband für die Deutsche Wissenschaft, 1990: 52-64
Økonomisk modernisering og urbanisering i Nord-Norge 1500-1789 Historisk tidsskrift 1991, 70: 566-581
Kystøkologi og historie Rapport XXI Nordiska Historikermøtet 1991: 61-68
Mentalitetshistorie – en historiografisk blindgate Historisk tidsskrift 1991, 70: 62-71
Økonomisk modernisering og urbanisering i Nord-Norge 1500-1789, Nordnorsk historie 1991 nr. 4 s. 566-581
Det norske riksrådet og utenlandske kjøpmenn 1440-1455 Kongsmenn og krossmenn, Festskrift til Grethe Authen Blom, Trondheim 1992: 231-254
Gotlandske bondekjøpmenn og hanseater i nordeuropeisk fjernhandel i høymiddelalderen, Collegium medievale : tverrfaglig tidsskrift for middelalderforskning vol. 8 (1995), nr. 2.
Annales-skolen – en tradisjon i oppløsning? Historisk tidsskrift 1996, 75: 361
Siviliseringsprosesen – en modell for middelalderforskere? (med Anton Rygg) Tid og Tanke 1/1997, utg. Historisk institutt UiO, 19-30
Die Hanse und Norwegen - Neue Perspektiven, i Deutschland – Norwegen, die lange Geschichte, red. Jarle Simensen, utg. Tano Aschehoug 1999: 20-33. Utgitt samtidig på norsk: Tyskland – Norge, den lange historien.
Bagge, Sverre: Mennesket i middelalderens Norge. Tanker, tro og holdninger 1000-1300, anmeldt av Arnved Nedkvitne Historisk tidsskrift 1999, 78: 416
Hvorfor dro middelalderens skandinaver på korstog? Den jyske historiker, nr. 96, Århus 2002: 114-129
Katharsis og ære. To middelalderlige diskurser om døden Rapport til 25e Nordiska historikermøtet i Stockholm 2004, red. Yvonne Maria Werner: 43-64
Bønder og skrift i norsk middelalder Historisk tidsskrift 2005, 84: 97
Skriftkultur i skandinavisk middelalder – metoder og resultater Scripta Islandica 5/2006, Uppsala 111-120.
Trusting writing in Medieval Scandinavia, i Petra Schulte, Marco Mostert og Irene van Renswoude (red.), Strategies of writing : studies on text and trust in the Middle Ages, Turnhout: Brepols, 2008: 337-353
Hvordan skapes fremragende humanistisk forskning? Nytt Norsk Tidsskrift 2012, 2: 168-181
A post-national perspective on the German Hansa in Scandinavia, i Lennart Elmevik og Ernst Håkon Jahr (red), Contacts between Low German and Scandinavian in the Late Middle Ages, Acta Academicae Regiae Gustavi Adolphi CXXI, Uppsala 2012: 17-38
Linguistic tension between Germans and Natives in Scandinavia compared to Eastern Europe, i Marco Mostert og Anna Adamska (red.), Uses of the written word in medieval towns, Turnhout: Brepols, 2014, ISBN 978-2-503-54960-6
Håkon 5 og hovedstaden Oslo, i Byminner (Oslo), 2014, nr. 4
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Arnved Nedkvitne i BIBSYS
(no) Publikasjoner av Arnved Nedkvitne i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin | Arnved Nedkvitne (født 21. mai 1947 i Haugesund) er en norsk middelalderhistoriker som var professor i historie ved NTNU og Universitetet i Oslo. | 13 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polykrystallinsk | 2023-02-04 | Polykrystallinsk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krystallografi'] | Polykrystallinsk eller multikrystallinsk er en betegnelse for et krystallinsk materiale med flere krystallkorn som gror inn i hverandre, slik at de danner et fast stykke. I motsetning til monokrystallinsk materiale, som bare består av en enkel krystall, er et polykrystallinsk materiale sammensatt av mange monokrystaller (krystallitter).
| Polykrystallinsk eller multikrystallinsk er en betegnelse for et krystallinsk materiale med flere krystallkorn som gror inn i hverandre, slik at de danner et fast stykke. I motsetning til monokrystallinsk materiale, som bare består av en enkel krystall, er et polykrystallinsk materiale sammensatt av mange monokrystaller (krystallitter).
== Metallurgi ==
Vanligvis er mesteparten av alt metall som blir brukt polykrystallinsk. Når metallene er monokrystallinske eller inneholder få og store mineralkorn blir de mer formbare (duktilitet) og mister litt styrke, mens når krystallkornene blir mindre øker hardheten og styrken. I tidligere tider når smedene brukte å varme opp metaller over ilden for å gjøre de mer formbare, vokste også krystallkornene i metallet sammen til større korn. Dette gjorde i tillegg til oppvarmingen metallet enda mer formbart, men når smeden bearbeidet metallet gjorde hammerslagene at krystallene delte seg i mindre korn og metallet ble sterkere igjen.
== Solcelleindustri ==
I solcelleindustrien har polykrystallinske silisiumwafere vært det mest anvendte materialet til produksjon av solceller. Polykrystallinske silisiumwafere gir ikke like god effekt som monokrystallinske silisiumwafere, men er billigere å produsere.
== Se også ==
Monokrystallinsk
Krystall
Krystallisering
amorf
== Referanser == | Polykrystallinsk eller multikrystallinsk er en betegnelse for et krystallinsk materiale med flere krystallkorn som gror inn i hverandre, slik at de danner et fast stykke. I motsetning til monokrystallinsk materiale, som bare består av en enkel krystall, er et polykrystallinsk materiale sammensatt av mange monokrystaller (krystallitter). | 14 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Patrick_Flanagan | 2023-02-04 | Patrick Flanagan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Tautrekkere fra USA', 'Kategori:Tautrekkere under Sommer-OL 1904'] | Patrick Flanagan var en amerikansk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis i Missouri i USA.
Flanagan ble olympisk mester i tautrekking under OL 1904 i St. Louis. Han var med på laget Milwaukee Athletic Club som beseiret Southwest Turnverein of St. Louis 1 i finalen. De andre tautrekkerne på det vinnende laget var Oscar Olson, Conrad Magnusson, Sidney Johnson og Henry Seiling.
| Patrick Flanagan var en amerikansk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis i Missouri i USA.
Flanagan ble olympisk mester i tautrekking under OL 1904 i St. Louis. Han var med på laget Milwaukee Athletic Club som beseiret Southwest Turnverein of St. Louis 1 i finalen. De andre tautrekkerne på det vinnende laget var Oscar Olson, Conrad Magnusson, Sidney Johnson og Henry Seiling.
== OL-medaljer ==
1904 St. Louis - Gull i tautrekking
== Eksterne lenker ==
(en) Patrick Flanagan – Olympedia
(en) Patrick Flanagan – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Patrick Flanagan – databaseOlympics.com (arkivert) | Patrick Flanagan var en amerikansk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1904 i St. Louis i Missouri i USA. | 15 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Residens | 2023-02-04 | Residens | ['Kategori:Adel', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2016-03', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slott'] | En residens (latin: residentia/residere, å sitte, slå seg ned, bo) er et fyrstelig eller kongelig regjeringssete. Vanligvis forstås det som den faste bopelen til en verdslig eller kirkelig fyrste, i motsetning til det administrative setet til en regjering eller et midlertidig besøkt herresete som middelalderens tyske pfalz-fyrster.
Residensbygningen er oppført som slott eller palass, hvorav begrepet residensslott er avledet.
| En residens (latin: residentia/residere, å sitte, slå seg ned, bo) er et fyrstelig eller kongelig regjeringssete. Vanligvis forstås det som den faste bopelen til en verdslig eller kirkelig fyrste, i motsetning til det administrative setet til en regjering eller et midlertidig besøkt herresete som middelalderens tyske pfalz-fyrster.
Residensbygningen er oppført som slott eller palass, hvorav begrepet residensslott er avledet.
== Dagens betydning ==
En ambassadørs representative bolig blir i dag ofte kalt en residens. Begrepet blir nå også brukt i forbindelse med luksuriøse bosteder for personer med høye krav. Eksempelvis er en seniorresidens et hotellignende boligkompleks med høyeste komfort for (velstående) pensjonister (en eufemisme for eldrebolig). En strandresidens eller jaktresidens er et luksushotell eller et eksklusivt ferieboliganlegg med direkte tilgang til en strand eller jaktområder. En fyrstes sommersete blir ofte kalt sommerresidens.
== Residensby ==
En residensby er betegnelsen på stedet hvor en aristokratisk hersker hadde sitt sete. I middelalderens og nyere tids klassiske residensbyer var ofte det geistige og økonomiske potensialet til herskerens område konsentrert. Fremfor alt er de tidligere residensbyenes arkitektur preget av deres funksjon som herskerens representative bosted.
Et klassisk eksempel på en residensby er München, som var setet til Wittelsbachene, og som utviklet seg til å bli Bayerns sentrum, og som følge av dette også sentrum for politikk, næringsliv og kultur i Bayern. I dag blir bygninger fra tiden som residensby ofte benyttet til offentlige formål.
== Litteratur ==
Hans Joachim Kessler: Thüringer Residenzen. Verlag Mitteldeutsche Editionen 2001, ISBN 3-934967-01-9 | En residens (latin: residentia/residere, å sitte, slå seg ned, bo) er et fyrstelig eller kongelig regjeringssete. Vanligvis forstås det som den faste bopelen til en verdslig eller kirkelig fyrste, i motsetning til det administrative setet til en regjering eller et midlertidig besøkt herresete som middelalderens tyske pfalz-fyrster. | 16 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veikartet_for_fred | 2023-02-04 | Veikartet for fred | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Midtøsten-konflikten'] | Veikartet for fred er en plan som behandler hvordan Israel-Palestina-konflikten skal løses. Initiativet til planen ble tatt av USAs president George W. Bush i en tale den 24. juni 2002, hvor han tok til orde for en uavhengig palestinsk stat i fredelig sameksistens med Israel. Planen ble presentert i april 2003 av en «kvartett» av internasjonale aktører: USA, EU, Russland og FN. Partene i avtalen kom til uoverensstemmelse i gjennomføringen av planens første fase i løpet av 2003. Partene bekreftet sine ønsker om å gjenoppta Veikartet for fred i 2005 og 2007, men forhandlingene førte ikke frem, og planen ble aldri satt ut i livet.
| Veikartet for fred er en plan som behandler hvordan Israel-Palestina-konflikten skal løses. Initiativet til planen ble tatt av USAs president George W. Bush i en tale den 24. juni 2002, hvor han tok til orde for en uavhengig palestinsk stat i fredelig sameksistens med Israel. Planen ble presentert i april 2003 av en «kvartett» av internasjonale aktører: USA, EU, Russland og FN. Partene i avtalen kom til uoverensstemmelse i gjennomføringen av planens første fase i løpet av 2003. Partene bekreftet sine ønsker om å gjenoppta Veikartet for fred i 2005 og 2007, men forhandlingene førte ikke frem, og planen ble aldri satt ut i livet.
== Referanser == | Veikartet for fred er en plan som behandler hvordan Israel-Palestina-konflikten skal løses. Initiativet til planen ble tatt av USAs president George W. | 17 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Ernst_Heltzen | 2023-02-04 | Christian Ernst Heltzen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibliotekarer ved Gunnerusbiblioteket', 'Kategori:Danske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Dødsfall 24. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1825', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1745', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Christian Ernst Heltzen (født 12. september 1745 i København, død 24. mars 1825 i Trondheim) var konferensråd og embetsmann.
Heltzen var sønn av konferensråd og direktør Poul Heltzen og Karen Collett. Han gjorde hurtig embetskarriere. Etter å ha studert ved universitetet i København og Bergseminaret på Kongsberg ble han kun 19 år gammel assessor auscultans ved Oberbergamtet i Kongsberg og fikk få år etter et kongelig stipend til utenlandsreise for videre studier innenfor bergvitenskapen. I 1771 ble Christian Ernst Heltzen justisråd og oberbergamtsassessor på Kongsberg, og i 1788 berghauptmann og bergamtsforvalter Nordenfjelds med sete i Trondheim. I 1812 ble Heltzen utnevnt til konferensråd.
| Christian Ernst Heltzen (født 12. september 1745 i København, død 24. mars 1825 i Trondheim) var konferensråd og embetsmann.
Heltzen var sønn av konferensråd og direktør Poul Heltzen og Karen Collett. Han gjorde hurtig embetskarriere. Etter å ha studert ved universitetet i København og Bergseminaret på Kongsberg ble han kun 19 år gammel assessor auscultans ved Oberbergamtet i Kongsberg og fikk få år etter et kongelig stipend til utenlandsreise for videre studier innenfor bergvitenskapen. I 1771 ble Christian Ernst Heltzen justisråd og oberbergamtsassessor på Kongsberg, og i 1788 berghauptmann og bergamtsforvalter Nordenfjelds med sete i Trondheim. I 1812 ble Heltzen utnevnt til konferensråd.
== Vitenskapelig arbeid ==
Heltzen var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim, og var selskapets sekretær fra 1797 til 1818. I 1782 hadde Heltzen tatt initiativet til opprettelse av et selskap som skulle medvirke til økt utnyttelse av mineralforekomster og større innsats innen forskning og bearbeidelse av malmer; Norskt skierper og bergbygnings Gewerckskab. Heltzen ledet personlig en rekke tekniske eksperimenter ved norske bergverk, blant annet gjennomførte han i 1794-1797 omfattende forsøk for å forbedre prosedyrene for malmsmeltingen ved Røros Kobberverk. Han medvirket også i forsøk på å fremstille svovelsyre fra svovelkis brutt i kisgruvene på Ytterøya i Trondheimsfjorden.
=== Societät der Bergbaukunde ===
I 1786 etablerte den østerrikske bergingeniøren Ignaz von Born den internasjonale foreningen Societät der Bergbaukunde med sekretariat i Clausthal, Tyskland. Christian Ernst Heltzen var blant de første fem ordinerte medlemmer av denne foreningen, som også fikk representanter fra de fleste europeiske land, samt Mexico. Foreningen hadde som formål å spre faglig kunnskap på tvers av landegrensene.
== Publikasjoner ==
I 1792 la Heltzen frem avhandlingen Geologiske og deraf anledigede andre Betragtninger (Det Norske Vidensk. Selskabs Skrifter, I, 1798, Trondheim).
I 1805 utga han et skrift som sterkt vitner om en embetsmanns samkjensle med sitt folk og hans engasjement til å hjelpe i nødsårene som følge av krig og handelsembargo på begynnelsen av 1800-tallet. Heltzen ville lære det norske folk å nytte spiselige urter, gress og mose av mangel på korn; Urter, Græs- og Lav- eller Mosarter anvendelige i Nødsfald til Menneskers Føde (Trondheim 1805).
Heltzen har også forfattet Forsøk til Metallers, Stenes og Mineraliers lettere påskjønnelse (Trondheim 1790).
== Familie ==
Christian Ernst Heltzen ble i 1772 gift med Anne Christine von Haxthausen (f. 1743 København, d. 1815 Trondheim), datter av generalmajor og kommandant på Fredriksten festning i Fredrikshald (Halden) Friedrich Maximillian Gottschalk von Haxthausen og Juliane Dorothea f. von Eldern. Christian Ernst Heltzen og hustru hadde følgende barn;
Karen Juliane Mathea Heltzen g.m. generalauditør Sigismund Christian Selmer
Louise Sophie Charlotte Heltzen g.m. offiser Christian Fredrik Bernhoft
Pauline Heltzen g.m. skipsreder konsul Carsten Schjødt Due (foreldre til statsminister Frederik Due)
Anna Christine Ulriche Heltzen g.m. krigsråd stiftsrevisor Hans Henrich Collin
Fredrikke Christiane Ditlevine Heltzen g.m. sogneprest Andreas Qvale
sorenskriver Paul Frederik Michael Heltzen g.m. Gustave Henrikke Ørum
Christiane Helene Heltzen g.m. sogneprest Poul Fredrik Gaarder (foreldre til "statsforfatter" og statsrevisor Peder Krabbe Gaarder)
sogneprest Iver Ancher Heltzen g.m. Christence Elisabeth Dass
oberst kammerherre Christian Ludvig Gustav von Heltzen g.m. baronesse Marie Elisabeth Knuth af Conradsborg (foreldre til justisminister Eugenius Sophus Ernst Heltzen).
== Referanser ==
== Kilder ==
Halvorsen, Norsk Forf. Lex., Nyerup, Lit. Lex., K. Rørdam.
Adresseavisen Trondheim 29. august 1953,
Historien om Røros Kobberverk s 181,
C. Strøms artikkel i Magazin for Naturvitenskaberne bd. IX, Christiania 1824,
Faximile utgitt i 1986 i Wien av professor Gunnar Dalgren (Sverige) og instituttsjef A.M.Heltzen,
Faximile utgitt av NTH 1962,
Dansk biografisk lexikon,
Dansk leksikon,
Skrifter i Det norske Vitenskapers Selskap, Trondheim,
Notater fra slekten Heltzen.
(no) Christian Ernst Heltzen i Folketellingen 1801 fra Digitalarkivet. (Munkegaden Trondheim kjøpstad) | Christian Ernst Heltzen (født 12. september 1745 i København, død 24. | 18 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ana_Pauker | 2023-02-04 | Ana Pauker | ['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra București', 'Kategori:Personer fra Vaslui', 'Kategori:Rumenske kommunister', 'Kategori:Rumenske politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ana Pauker (født Hannah Rabinsohn; 13. februar 1893 i Codăești i Romania, død 14. juni 1960 i București) var en rumensk kommunistleder som var landets utenriksminister på slutten av 1940-årene og på begynnelsen av 1950-årene. Hun var det rumenske kommunistpartiets uoffisielle leder rett etter den annen verdenskrig.
| Ana Pauker (født Hannah Rabinsohn; 13. februar 1893 i Codăești i Romania, død 14. juni 1960 i București) var en rumensk kommunistleder som var landets utenriksminister på slutten av 1940-årene og på begynnelsen av 1950-årene. Hun var det rumenske kommunistpartiets uoffisielle leder rett etter den annen verdenskrig.
== Biografi ==
Pauker ble antagelig født i Codăești, Vaslui, der hennes besteforeldre bodde, men vokste opp i București, der hennes foreldre, Sarah and Zvi Hersh Kaufman Rabinsohn, bodde. De hadde fire barn som ble voksne, mens ytterligere to døde som spedbarn. Ana ble med i Romanias sosialdemokratiske parti i 1915 og dets etterfølger, Romanias Sosialistparti, i 1916. Dette skjedde mens hun arbeidet som lærer for hebraisk og jødisk kultur på den samme skolen som hun hadde vært elev ved. Der ble hun indoktrinert i sosialistisk ideologi av Henry Steinberg, historielæreren, som hun ble forelsket i. Etter en stund begynte hun å lære elevene revolusjonære sanger og nektet å undervise dem i religion. Hun fikk en advarsel av skoleledelsen, men ble til slutt avskjediget i 1917. Hun forsørget seg deretter ved å være privatlærer for barn av rike jødiske familier. Hennes yngre bror, Zalman, som var sionist, forble religiøs hele sitt liv. I september 1919 reiste hun til Genève i Sveits etter at hun hadde hørt at hun kunne ta artium der fortere enn i Romania. Hennes plan var å returnere deretter til Romania og studere medisin. Hennes fremtidige mann, Marcel Pauker, hadde også reist til Zürich noen måneder i forveien for å fullføre sine sivilingeniørstudier. På grunn av økonomiske problemer (bl. a. begikk hennes bror Jakob, som hadde regelmessig sendt henne penger, selvmord), måtte hun avbryte sine studier, reiste til Zürich til Marcel, giftet seg med ham og reiste sammen med ham tilbake til Romania i august 1921, da han avsluttet sine studier. Ana var aktiv i den pro-bolsjevikiske fløyen av partiet som tok kontrollen i partiorganisasjonen etter kongressen mellom 8. og 12. mai 1921. Partiet ble da medlem av Komintern under navnet Det Sosialist-Kommunistiske Partiet. Det skulle senere utvikle seg til Romanias Kommunistiske Parti. Pauker og hennes mann var ledende medlemmer i partiet.
Hun ble arrestert for første gang i 1923 og for andre gang i 1924. Hun ble løslatt i midten av 1925, kunne ikke finne noe arbeid, og åpnet derfor en skredderbutikk, men ble igjen arrestert i 1925 på grunn av at hun hadde delt ut radikale manifester. Hun ble løslatt etter ti dager, og fikk lov av partiledelsen å reise til utlandet for å føde, ettersom hun var gravid i åttende måned.
=== Eksil ===
Først reiste hun til Praha, der Marcel var innlagt på et sykehus. Så dro hun videre til Berlin, Paris og Wien. Sønnen Vlad ble født i Wien enten i 1925 eller i 1926. Uten å returnere til Romania, reiste hun i 1928 til Moskva for å gå på Kominterns internasjonale Lenin-skole, der hun hadde bl. a. Dmitrij Manuilskij som lærer. Datteren Tatiana ble født i 1928 i Moskva. I 1930 ble hun sendt til Paris, under navnet Marina, for å drive organisatorisk arbeid i det franske kommunistpartiet. Hun tilbrakte to år der før hun reiste tilbake til Moskva, der hennes datter Masha (Marie) ble født i desember 1932 (noen kilder påstår at hun er født i Frankrike i 1934). Mashas far var den tsjekkiske kommunisten Eugen Fried, som også hadde vært kominterninstruktør for det franske kommunistpartiet i Paris. I mars 1934 ble hun sendt av Komintern tilbake til Romania for å drive subversiv undergrunnsarbeid, men ble arrestert i juli 1935. I juli 1936 ble hun dømt til 10 års fengsel «for medlemskap i en forbudt organisasjon». Mens hun satt i fengsel ble Marcel arrestert av NKVD sammen med andre rumenske kommunister i Moskva i 1937 og antakelig drept i 1938. I 1941 (eller høsten 1940, ifølge noen kilder) ble hun utvekslet mot Ion Codreanu, en bondepartileder fra Bessarabia (som Sovjetunionen hadde annektert sommeren 1940 fra Romania), som satt fengslet i Sovjetunionen, og reiste til Moskva. Alt i alt tilbrakte hun 6 år i fengsel og 11 i eksil. Hun returnerte til Romania i 1944, etter at Romania skiftet side fra aksemaktene til de alierte.
=== Utenriksminister ===
I november 1947 ble hun utenriksminister, den første kvinnelige utenriksministeren i verden. På grunn av hennes autoritære lederstil ble hun kalt «Stalin i skjørt». I en artikkel i TIME i 1948, ble hun kalt til «den mektigste kvinnen i live». I sitt virke som utenriksminister (og samtidig viseforman for ministerrådet) var hun «en stalinist som dissenterte fra Moskvas ordre når hun måtte velge å gjøre det, en universalistisk kommunist som viste noe sympati for den vanskelige situasjonen som folkegruppen som hun tilhørte befant seg i.» Mens hun var utenriksminister spilte hun en avgjørende rolle i å tillate over 100 000 jøder å emigrere fra Romania til Palestina.
=== Fall ===
I 1952 ble hun avskjediget fra sin stilling som utenriks- og første visestatsminister, utvist fra alle offentlige stillinger i partiet, (eller fra politbyrået, ifølge andre kilder) etter å ha blitt anklaget for «høyreavvik» og for å være medlem av en «antiparti fraksjon» sammen med økonomiminister Vasile Luca og innenriksminister Teohari Georgescu. Hun satt arrestert fra februar til mars 1953, og ble utvist fra partiet i 1954. Hun arbeidet senere som russisk-, tysk- og franskoversetter ved forlaget Editura Politică («det politiske forlaget»), og bodde sammen med datteren Tatiana, dennes mann, dr. Gheorghe Brătescu, og deres barn, Stella og Tudor, i en villa i bydelen Cotroceni i București.Hun ble (eller ble ikke) rehabilitert i 1968.
=== Død ===
Hun døde av brystkreft i 1960, og urnen med hennes aske ble satt ned i mausoleet i Carol-parken i București i 1963 (da denne ble ferdigbygd), men ble overtatt av familien i 1991 og overført til Israel i 1991.
== Litteratur ==
Marcel Pauker, William Totok (Hrsg.): Ein Lebenslauf: jüdisches Schicksal in Rumänien 1896 – 1938; mit einer Dokumentation zu Ana Pauker. Hartung-Gorre, Konstanz 1999, ISBN 3-89649-371-X.
Robert Levy: Ana Pauker – The Rise and Fall of a Jewish Communist, University of California Press, 2001, ISBN 0-520-22395-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | Ana Pauker (født Hannah Rabinsohn; 13. februar 1893 i Codăești i Romania, død 14. | 19 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Poul_Heltzen | 2023-02-04 | Poul Heltzen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1772', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1711', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Poul Heltzen (født 25. mars 1711 i Christiania, død 10. mai 1772 på Lilliendal i Vordingborg kommune i Danmark) var en dansk-norsk embetsmann.Han var embedsmann i Rentekammeret i København fra 1740 til 1771. Ble i 1761 konferensråd og direktør med ansvaret for begge Nordenfjelske stifter (Norge), Island og Færøyene, samt ansvaret for Berg- og Forstindustrien i Rentekammeret. Han fikk senere utvidet sitt virkefelt til også å inkludere ansvaret og styret for Københavns Civiletats og Sjællands Stifts kontorer m.m., samt Den kongelige Enkekasse.
Heltzen var sønn av kjøpmann og rådmann i Christiania Helle Mikkelsen og Sophie Cathrine Poulsdatter Vogt. På både fars- og morssiden tilhørte Heltzen rike og anerkjente eldre slekter. Poul Heltzen var gift med Karen Collett og fikk flere barn, men hvorav kun 2 vokste opp; Christian Ernst Heltzen og Sophia Charlotte Heltzen, gift med kommandør kammerherre Hans Gustav Lillienskjold til Lilliendal. Poul Heltzen oppførte i 1755-1757 paleet i Amaliegade 7, København.
Sammen med sin yngre bror Michael Heltzen ble Poul i 1729 immatrikulert ved universitetet i København. I 1733 mottok brødrene et kongelig reisestipendium for å studere berg- og forstvitenskap i Tyskland, en reise som varte i 7 år. En sterk pådriver for brødrenes studieretning antas å være deres tante Anna Krefting, født Vogt, som eide og drev Bærums Verk. I utstedelse av et kongelig reisepass og i kongelig anbefaling til flere tyske fyrster var deres navn endret til Heltzen. Dette ble siden antatt som familienavn, også av deres søstre Anne-Cathrine g.m. Peder Leuch og Cathrine g.m. Niels Leuch til Bogstad. Både den danske og norske slekt Heltzen nedstammer fra Poul Heltzens sønn berghauptmann Christian Ernst Heltzen, og dennes 3 sønner; sorenskriver Paul Frederik Michael Heltzen, sogneprest Iver Ancher Heltzen og oberst kammerherre Christian Ludvig Gustav von Heltzen.
| Poul Heltzen (født 25. mars 1711 i Christiania, død 10. mai 1772 på Lilliendal i Vordingborg kommune i Danmark) var en dansk-norsk embetsmann.Han var embedsmann i Rentekammeret i København fra 1740 til 1771. Ble i 1761 konferensråd og direktør med ansvaret for begge Nordenfjelske stifter (Norge), Island og Færøyene, samt ansvaret for Berg- og Forstindustrien i Rentekammeret. Han fikk senere utvidet sitt virkefelt til også å inkludere ansvaret og styret for Københavns Civiletats og Sjællands Stifts kontorer m.m., samt Den kongelige Enkekasse.
Heltzen var sønn av kjøpmann og rådmann i Christiania Helle Mikkelsen og Sophie Cathrine Poulsdatter Vogt. På både fars- og morssiden tilhørte Heltzen rike og anerkjente eldre slekter. Poul Heltzen var gift med Karen Collett og fikk flere barn, men hvorav kun 2 vokste opp; Christian Ernst Heltzen og Sophia Charlotte Heltzen, gift med kommandør kammerherre Hans Gustav Lillienskjold til Lilliendal. Poul Heltzen oppførte i 1755-1757 paleet i Amaliegade 7, København.
Sammen med sin yngre bror Michael Heltzen ble Poul i 1729 immatrikulert ved universitetet i København. I 1733 mottok brødrene et kongelig reisestipendium for å studere berg- og forstvitenskap i Tyskland, en reise som varte i 7 år. En sterk pådriver for brødrenes studieretning antas å være deres tante Anna Krefting, født Vogt, som eide og drev Bærums Verk. I utstedelse av et kongelig reisepass og i kongelig anbefaling til flere tyske fyrster var deres navn endret til Heltzen. Dette ble siden antatt som familienavn, også av deres søstre Anne-Cathrine g.m. Peder Leuch og Cathrine g.m. Niels Leuch til Bogstad. Både den danske og norske slekt Heltzen nedstammer fra Poul Heltzens sønn berghauptmann Christian Ernst Heltzen, og dennes 3 sønner; sorenskriver Paul Frederik Michael Heltzen, sogneprest Iver Ancher Heltzen og oberst kammerherre Christian Ludvig Gustav von Heltzen.
== Referanser == | Poul Heltzen (født 25. mars 1711 i Christiania, død 10. | 20 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_rumenske_kommunistparti | 2023-02-04 | Det rumenske kommunistparti | ['Kategori:1920-årene i Romania', 'Kategori:1989 i Romania', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommunistiske partier', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1921', 'Kategori:Politiske partier i Romania', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 1989', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Det rumenske kommunistpartiet (rumensk: Partidul Comunist Român, forkortet til PCR) var et kommunistisk politisk parti i Romania. Dets historie gikk tilbake til bolsjevikfraksjonen i Romanias sosialistparti. PCR var et lite og forbudt parti mesteparten av mellomkrigstiden og var underlagt Kominterns direkte kontroll. I 1930-årene var de fleste av partiets aktivister enten fengslet eller i Sovjetunionen, noe som ledet til dannelse av flere konkurrerende fraksjoner i partiet. Disse eksisterte til begynnelsen av 1950-årene, da Gheorghe Gheorghiu-Dej sin fraksjon vant.Mellom 1948 og 1965 het partiet Partidul Muncitoresc Român («Romanias arbeiderparti»).
| Det rumenske kommunistpartiet (rumensk: Partidul Comunist Român, forkortet til PCR) var et kommunistisk politisk parti i Romania. Dets historie gikk tilbake til bolsjevikfraksjonen i Romanias sosialistparti. PCR var et lite og forbudt parti mesteparten av mellomkrigstiden og var underlagt Kominterns direkte kontroll. I 1930-årene var de fleste av partiets aktivister enten fengslet eller i Sovjetunionen, noe som ledet til dannelse av flere konkurrerende fraksjoner i partiet. Disse eksisterte til begynnelsen av 1950-årene, da Gheorghe Gheorghiu-Dej sin fraksjon vant.Mellom 1948 og 1965 het partiet Partidul Muncitoresc Român («Romanias arbeiderparti»).
== Generalsekretærer (1921–1989) ==
Gheorghe Cristescu (1921–1924)
Elek Köblös (1921–1924)
Vitali Holostenco (1927–1931)
Alexander Danieliuk-Stefanski (1931–1936)
Boris Stefanov (1936–1940)
Ștefan Foriș (1940–1944)
Midlertidig sekretariat: Emil Bodnăraș, Iosif Rangheț og Constantin Pîrvulescu (april–september 1944)
Gheorghe Gheorghiu-Dej (1944–1954)
Gheorghe Apostol (1954–1955)
Gheorghe Gheorghiu-Dej (1955–1965)
Nicolae Ceaușescu (1965–1989)
=== Partikongresser ===
== Referanser == | Det rumenske kommunistpartiet (rumensk: Partidul Comunist Român, forkortet til PCR) var et kommunistisk politisk parti i Romania. Dets historie gikk tilbake til bolsjevikfraksjonen i Romanias sosialistparti. | 21 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | | | 22 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_Philipp_Hackert | 2023-02-04 | Jacob Philipp Hackert | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. april', 'Kategori:Dødsfall i 1807', 'Kategori:Fødsler 15. september', 'Kategori:Fødsler i 1737', 'Kategori:Kunststubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Uckermark', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09', 'Kategori:Tyske malere'] | Jacob Philipp Hackert (født 15. september 1737 i Prenzlau – død 28. april 1807 i San Piero di Careggio ved Firenze) var en tysk landskapsmaler. Han kom til Roma i 1768 og tilbrakte en stor del av sin karriere der, samt i Tivoli.
Johann Wolfgang von Goethe var en venn av Hackert og skrev hans biografi, som ble utgitt i 1811.
| Jacob Philipp Hackert (født 15. september 1737 i Prenzlau – død 28. april 1807 i San Piero di Careggio ved Firenze) var en tysk landskapsmaler. Han kom til Roma i 1768 og tilbrakte en stor del av sin karriere der, samt i Tivoli.
Johann Wolfgang von Goethe var en venn av Hackert og skrev hans biografi, som ble utgitt i 1811.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jacob Philipp Hackert – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Jacob Philipp Hackert (født 15. september 1737 i Prenzlau – død 28. | 23 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Quicksilver_Messenger_Service | 2023-02-04 | Quicksilver Messenger Service | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bandstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Rockegrupper fra USA', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | Quicksilver Messenger Service er et amerikansk, psykedelisk rockeband, dannet i San Francisco i 1965.
Bandet har siden debutalbumet i 1968 med samme navn utgitt en rekke musikkalbum med skiftende bandbesetning. De er mest kjent for deres fremste hitsingel, «Fresh Air (song)» (fra albumet Just for Love), som nådde plass #49 på hitlistene i 1970.
Quicksilver Messenger Service ble på slutten av 1960-tallet omfattende kjent i området rundt San Francisco-bukta og via deres plateinnspillinger med psykedelisk rock for lyttere verden over. Flere av deres album kom på Topp 30 av Billboard-listene. Selv om gruppa ikke var så kommersielt suksessfull som de samtidige gruppene Jefferson Airplane og The Grateful Dead, var Quicksilver definerende for begynnelsen av deres sjangre. Med Quicksilvers påvirkninger fra jazz og klassisk musikk, og samtidig med sterke undertoner fra folkemusikk, forsøkte gruppa å skape et individuelt og nyskapende lydbilde. Medlem Dino Valenti trakk tungt fra den musikalsk innflytelse han plukket opp fra folkemusikk under sine grunnleggende musikalske år. Den stilen han utviklet fra disse kildene er merkbare i Quicksilver Messenger Services svingende rytmer og syngende gitarlyder.Etter mange år har bandet forsøkt å komme sammen igjen til tross for at mange medlemmene ikke lenger lever. I de siste årene har de opprinnelige medlemmene Gary Duncan og David Freiberg turnert som Quicksilver Messenger Service, men ved å benytte ulike innleide musikere.
| Quicksilver Messenger Service er et amerikansk, psykedelisk rockeband, dannet i San Francisco i 1965.
Bandet har siden debutalbumet i 1968 med samme navn utgitt en rekke musikkalbum med skiftende bandbesetning. De er mest kjent for deres fremste hitsingel, «Fresh Air (song)» (fra albumet Just for Love), som nådde plass #49 på hitlistene i 1970.
Quicksilver Messenger Service ble på slutten av 1960-tallet omfattende kjent i området rundt San Francisco-bukta og via deres plateinnspillinger med psykedelisk rock for lyttere verden over. Flere av deres album kom på Topp 30 av Billboard-listene. Selv om gruppa ikke var så kommersielt suksessfull som de samtidige gruppene Jefferson Airplane og The Grateful Dead, var Quicksilver definerende for begynnelsen av deres sjangre. Med Quicksilvers påvirkninger fra jazz og klassisk musikk, og samtidig med sterke undertoner fra folkemusikk, forsøkte gruppa å skape et individuelt og nyskapende lydbilde. Medlem Dino Valenti trakk tungt fra den musikalsk innflytelse han plukket opp fra folkemusikk under sine grunnleggende musikalske år. Den stilen han utviklet fra disse kildene er merkbare i Quicksilver Messenger Services svingende rytmer og syngende gitarlyder.Etter mange år har bandet forsøkt å komme sammen igjen til tross for at mange medlemmene ikke lenger lever. I de siste årene har de opprinnelige medlemmene Gary Duncan og David Freiberg turnert som Quicksilver Messenger Service, men ved å benytte ulike innleide musikere.
== Diskografi ==
StudioalbumQuicksilver Messenger Service (1968)
Happy Trails (1969)
Shady Grove (1970)
Just For Love (1970)
What About Me(1970)
Quicksilver (1971)
Comin' Thru (1972)
Solid Silver (1975)Gary Duncans QuicksilverPeace By Piece (1986)
Shape Shifter Vols. 1 & 2 (1996)
Three in the Side (1998)
Shapeshifter Vols. 3 & 4 (2006)
Strange Trim (2006)
Six String Voodoo (2008)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Quicksilver Messenger Service – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Quicksilver Messenger Service på Discogs
(en) Quicksilver Messenger Service på MusicBrainz
(en) Quicksilver Messenger Service på Spotify
(en) Quicksilver Messenger Service på Songkick
(en) Quicksilver Messenger Service på Genius — sangtekster
(en) Quicksilver Messenger Service på AllMusic
Quicksilver Messenger Service på Facebook | San Francisco, USA| | 24 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kryptokrystallinsk | 2023-02-04 | Kryptokrystallinsk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Krystallografi'] | kryptokrystallinsk (fra gresk kryptos, skjult, hemmelig) er en betegnelse på en bergart, mineralklump eller substans der mineralkornene er for små for å bli sett i et vanlig mikroskop, men som likevel kan påvises på en annen måte for eksempel i et røntgenmikroskop.
| kryptokrystallinsk (fra gresk kryptos, skjult, hemmelig) er en betegnelse på en bergart, mineralklump eller substans der mineralkornene er for små for å bli sett i et vanlig mikroskop, men som likevel kan påvises på en annen måte for eksempel i et røntgenmikroskop.
== se også ==
Amorf
Mikrokrystallinsk
== Referanser == | kryptokrystallinsk (fra gresk kryptos, skjult, hemmelig) er en betegnelse på en bergart, mineralklump eller substans der mineralkornene er for små for å bli sett i et vanlig mikroskop, men som likevel kan påvises på en annen måte for eksempel i et røntgenmikroskop.Kryptokrystallinsk. | 25 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gail_Ann_Dorsey | 2023-02-04 | Gail Ann Dorsey | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bassister fra USA', 'Kategori:Fødsler 20. november', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Philadelphia', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gail Ann Dorsey (født 20. november 1962) er en amerikansk bassist, tidvis også vokalist og gitarist. Dorsey er mest kjent for sitt samarbeid med David Bowie, både som bassist og vokalist/«backing-vokalist», men har også spilt med utallige andre artister. Hun har også gitt ut gitt ut tre soloalbum.
| Gail Ann Dorsey (født 20. november 1962) er en amerikansk bassist, tidvis også vokalist og gitarist. Dorsey er mest kjent for sitt samarbeid med David Bowie, både som bassist og vokalist/«backing-vokalist», men har også spilt med utallige andre artister. Hun har også gitt ut gitt ut tre soloalbum.
== Diskografi (utvalg) ==
Soloalbum
The Corporate World (1988)
Rude Blue (1992)
I Used To Be... (2003)Med David Bowie
Earthling (1997)
Bowie at the Beeb (2001)
Heathen (2002)
Reality (2003)
A Reality Tour (2010)
The Next Day (2013)Med Thrashing Doves
Trouble in the Home (1989)Med The The
Hanky Panky (1995)Med Tears for Fears
Raoul & The Kings of Spain (1995)Med Michael Hutchence
Michael Hutchence (2000)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Gail Ann Dorsey – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gail Ann Dorsey på Internet Movie Database
(en) Gail Ann Dorsey på Discogs
(en) Gail Ann Dorsey på MusicBrainz
(en) Gail Ann Dorsey på Spotify
(en) Gail Ann Dorsey på Songkick | Gail Ann Dorsey (født 20. november 1962) er en amerikansk bassist, tidvis også vokalist og gitarist. | 26 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Moriarty | 2023-02-04 | Magnus Moriarty | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske musikere'] | Magnus Gommerud Nielsen, med artistnavnet Magnus Moriarty, (født 16. oktober 1981) er en norsk sanger, multiinstrumentalist og låtskriver.
Som soloartist debuterte han i 2002 med albumet Drive fast slow right left. Flere album har kommet siden, og albumet Perhaps Interior Heart Politeness (2008) fikk høyeste terningkast i Dagbladet. Soloplatene blir utgitt av det Oslo-baserte selskapet Metronomicon Audio.
Magnus Moriarty har også deltatt i en rekke andre band, blant annet Now We've Got Members, og han har medvirket på album med band som The Samuel Jackson Five, Lukestar og Thulsa Doom.
| Magnus Gommerud Nielsen, med artistnavnet Magnus Moriarty, (født 16. oktober 1981) er en norsk sanger, multiinstrumentalist og låtskriver.
Som soloartist debuterte han i 2002 med albumet Drive fast slow right left. Flere album har kommet siden, og albumet Perhaps Interior Heart Politeness (2008) fikk høyeste terningkast i Dagbladet. Soloplatene blir utgitt av det Oslo-baserte selskapet Metronomicon Audio.
Magnus Moriarty har også deltatt i en rekke andre band, blant annet Now We've Got Members, og han har medvirket på album med band som The Samuel Jackson Five, Lukestar og Thulsa Doom.
== Diskografi ==
Album - SoloDrive fast slow right left (2002)
...And the hippos were boiled in their tanks... (2003)
Crash Into Denver Now (2004)
Sky-Fi Beatitude (2005)
Did U Order a Radar? (2006)
Perhaps Interior Heart Politeness (2008)
Kodachromerockopera (2011)
In Search of the Archetype (2015)Singler/EP-erU R On A Radar (2004)
Sad Surf No's 1, 2 & 3 (2005)
A Great Waster of Time (2011)
Easy Over (2015)
Earscapism (2015)
=== Now We've Got Members ===
AlbumCurious Yellow (2001)
Le Jardin (2003)
Tiny Disasters On/Off (or) There Is No Sound in Space, There Is No Wind on the Moon (2004)
There Is Just Another Kind of Now (2007)
Repulsive Force (2009)
Teleologies (2012)Singler/EP-erRepulsive Force (2009)
Unchronological Rhythm/Mysterious Paths (2011)
NWGM (2016)
=== Truls & the Trees ===
AlbumAilanthus (2007)
=== Meta Forever ===
AlbumAstroid Antics (2006)Singler/EP-erEmerald Mind Games Part One (2012)
Emerald Mind Games Part Two (2012)
=== Jetsetnjet ===
Jetsetnjet (2006)
=== Insomniac Bears ===
Singler/EP-erHypercolor (2018)
=== Deltar på ===
Metronomicon Audio: Metronomicon Compilation 1.0 (2002)
Passive Fist Productions: Sivil ulyd 2: Sivilarbeiderplata (2003)
Cyrano: You Sensualize My Soul (2003)
The Samuel Jackson Five: Same, Same, But Different (2004)
Cyrano: I Cannot Smell It (2005)
Jawohl Recordings: Lyd fra et veikryss 2 (2005)
Retronomicon: Retronomicon 1 (2005)
Thulsa Doom: Keyboard, Oh Lord! Why Don't We? (2005)
The Samuel Jackson Five: Easily Misunderstood (2005)
Metronomicon Audio: Metronomicon Compilation 2.0 (2005)
Micronomicon: Merry Floppydiscmas (2005)
Center of the Universe: Anachronisma (2006)
Marius Ergo: Reclaim the Mall! (2006)
Black Debbath: Naar vi døde rocker (2006)
Metronomicon Audio: Metronomicon Compilation 3.0 (2006)
Micronomicon: Sherry Nihilistmas (2006)
Snöras: Heart of Weakness (2006)
Warship: The Contrary Wind (2007)
Snuten: We Never Learn (2007)
Lower Than Lo-Fi, But Higher: No Need for Ladders (2007)
Lukestar: Lake Toba (2008)
Snöras: Plague Waters (2008)
The Samuel Jackson Five: Goodbye Melody Mountain (2008)
Spoon Train Audio: Oslo! (2008)
Øyafestivalen: Öya Oslo 2008 (2008)
Snöras: Plague Waters/H.O.W. (2009)
Marius Ergo: Mountaineering (2009)
Kaospilot: Shadows (2009)
dBut: Blårollinger – Mer musikk for rocke unger! (2009)
Center of the Universe: Apokryfa (2009)
Fysisk Format: Bransjevelter 4 (2010)
Metronomicon Audio: Metronomicon Compilation 4.0 (2010)
Goodfight: Goodfight (2010)
The Samuel Jackson Five: The Samuel Jackson Five Collection (2010)
Micronomicon: Christmas Postmas (2010)
Lukestar: Taiga (2011)
You Are Here/Jacob Robbins: Mr. Special (2011)
Metronomicon Audio: Metronomicon Compilation 5.0 (2011)
Micronomicon: Great Beardmas (2011)
The Samuel Jackson Five: Ten Crept In (2012)
The Samuel Jackson Five: The Samuel Jackson Five (2012)
The Samuel Jackson Five: Mid-Fi Winter Wonderland EP (2012)
Hanny: Uncanny Twilight (2013)
Truls Heggero: TRVLS (2013)
The Samuel Jackson Five: Seasons In the Hum (2014)
Micronomicon: So Six Units Ago – Micronomicons Sommerkassett (2015)
Sondre Justad: Riv i hjertet (2015)
Mt. Mélodie: The Sea of Trees (2016)
Metronomicon Audio: Metronomicon Compilation 7.0 & 8.0 (2016)
Bransjevelter: Bransjevelter 10 (2016)
Mt. Mélodie: Burn Down This City/One Step Forward Two Steps Back (2017)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Magnus Moriarty på Discogs
(en) Magnus Moriarty på MusicBrainz
(en) Magnus Moriarty på Songkick
(en) Magnus Moriarty på AllMusic
(en) Myspace/magnusmoriarty
(en) Magnus Moriarty™ på Metronomicon Audio | Magnus Gommerud Nielsen, med artistnavnet Magnus Moriarty, (født 16. oktober 1981) er en norsk sanger, multiinstrumentalist og låtskriver. | 27 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Philip_Yang_Libai | 2023-02-04 | Philip Yang Libai | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wuwei', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Philip Yang Libai eller Yang Libo (født 15. juni 1919 i fylket Gulang i Gansu i Kina, død 15. februar 1998 i Wuwei) var katolsk biskop av Lanzhou. Han var den første kineser fra provinsen Gansu som ble katolsk biskop.
Han gikk på juniorseminar i Wuwei og presteseminar i Lanzhou. Han ble presteviet i 1949, og tilbragte mer enn 30 av sine nesten 50 års prestelige liv i fengsel. Han satt i fengsel fra 1950-årene til 1979.
I 1981 ble han hemmelig bispeviet til erkebiskop av Lanzhou i provinsen Gansu. Ikke lenge etter ble han fengslet på nytt.
| Philip Yang Libai eller Yang Libo (født 15. juni 1919 i fylket Gulang i Gansu i Kina, død 15. februar 1998 i Wuwei) var katolsk biskop av Lanzhou. Han var den første kineser fra provinsen Gansu som ble katolsk biskop.
Han gikk på juniorseminar i Wuwei og presteseminar i Lanzhou. Han ble presteviet i 1949, og tilbragte mer enn 30 av sine nesten 50 års prestelige liv i fengsel. Han satt i fengsel fra 1950-årene til 1979.
I 1981 ble han hemmelig bispeviet til erkebiskop av Lanzhou i provinsen Gansu. Ikke lenge etter ble han fengslet på nytt.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
Erkebiskop Mario Zanin (1890-1958) *1934
Kardinal Paul Yü Pin (Yu Bin) (1901-1978) *1936
Biskop Giuseppe Ferruccio Maurizio Rosà (1888-1961) *1946
Biskop Peter Joseph Fan Xueyan (1907-1992) *1951
Biskop Casimir Wang Milu (1943-2017) *1981
Biskop Philip Yang Libai (1919-1998) *1988
== Referanser == | Philip Yang Libai eller Yang Libo (født 15. juni 1919 i fylket Gulang i Gansu i Kina, død 15. | 28 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tore_Hem | 2023-02-04 | Tore Hem | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1976', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1976', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Kongepokalvinnere i bryting', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i bryting', 'Kategori:Norske brytere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Tore Hem (født 12. november 1944 i Oslo) er en norsk idrettsutøver som har deltatt i forskjellige øvelser i OL (gresk-romersk bryting og fristil-bryting). Han er norges mestvinnende bryter med 20 NM-gull og 10 nordiske mesterskap. Både NM og de nordiske gullene er rekorder. Han vant kongepokalen i 1970, 1971, 1974 og 1977. I 2014 tok han sølv i Veteran-VM. Dette skjedde i Beograd.
Han representerte Sportsklubben av 09.
| Tore Hem (født 12. november 1944 i Oslo) er en norsk idrettsutøver som har deltatt i forskjellige øvelser i OL (gresk-romersk bryting og fristil-bryting). Han er norges mestvinnende bryter med 20 NM-gull og 10 nordiske mesterskap. Både NM og de nordiske gullene er rekorder. Han vant kongepokalen i 1970, 1971, 1974 og 1977. I 2014 tok han sølv i Veteran-VM. Dette skjedde i Beograd.
Han representerte Sportsklubben av 09.
== Internasjonale resultater ==
EM 1969: Sølv, Gresk-romersk stil
OL 1968: 5.-plass, Gresk-romersk stil
OL 1972: 6.-plass, Gresk-romersk stil
OL 1976: 2. runde, Fristil – seier i 1. runde
OL 1976: 5.-plass, Gresk-romersk stil
Nordisk mester: 1968, 1969 og 1971
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Profil hos Norges Bryteforbund.
== Eksterne lenker ==
(en) Tore Hem – Olympedia
(en) Tore Hem – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Tore Hem – FILA | Tore Hem (født 12. november 1944 i Oslo) er en norsk idrettsutøver som har deltatt i forskjellige øvelser i OL (gresk-romersk bryting og fristil-bryting). | 29 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Copeland | 2023-02-04 | William Copeland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bryggere', 'Kategori:Dødsfall 11. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1902', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1834', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Arendal kommune', 'Kategori:Personer fra USA av norsk opphav'] | William Copeland (født Johan Martinius Thoresen 10. januar 1834 i Arendal, Aust-Agder, død 11. februar 1902 i Yokohama, Japan) var en norskfødt amerikansk entreprenør som hovedsakelig drev som ølbrygger.
| William Copeland (født Johan Martinius Thoresen 10. januar 1834 i Arendal, Aust-Agder, død 11. februar 1902 i Yokohama, Japan) var en norskfødt amerikansk entreprenør som hovedsakelig drev som ølbrygger.
== Liv og virke ==
Han var født og døpt som Johan Martinius Thoresen, og etter å ha gått gradene som sjømann, reiste han som ung mann til USA, der han tok amerikansk statsborgerskap og forandret navn til «William Copeland».
I 1864 bestemte han seg for å prøve sin lykke i Japan, som fra 1859 hadde åpnet seg til omverdenen etter flere hundreårs isolasjon. Det er uklart hva han drev med i Japan de første årene: ifølge noen kilder startet han først et hestevogntransportfirma og senere et melkeproduktfirma, men ifølge andre kilder arbeidet han først på en gård som drev med melkeproduksjon og deretter i et transportfirma. I 1869 kjøpte han en tomt i bydelen Yamate i Yokohama, og i 1870, etter å ha funnet en god vannkilde, startet han et bryggeri. Denne vannkilden eksisterer i dag som en tildekket brønn. Han kalte bryggeriet Spring Valley Brewery (Izumi no tani på japansk). Bydelen Yamate hadde på den tiden ekstraterritoriell status, ettersom det var i Kannai («innenfor vollen»), noe som gjorde det mulig for utlendinger å etablere firmaer.
Ølet som Copeland brygget ble meget populært blant japanere, ettersom han lagde øl som var mindre bittert enn det som ble brygget av konkurrentene. Han laget lagerøl, bayersk øl og bokkøl, i motsetningen til konkurrentene som lagde engelske ølsorter. Japanerne kalte ølet hans for «Amanuma beer sake».I 1872 reiste han hjem til Norge for å finne seg en brud. Han giftet seg med femten år gamle Anne Kristine Olsen fra Lillesand, og de reiste tilbake til Japan, men hun døde der i 1879. Under hjemreisen studerte han også nye bryggemetoder i England og på kontinentet.I 1876 inngikk han et partnerskap med tyskeren Emil Wiegand, som var en av konkurrentene, men dette varte ikke lenge.
Som resultat av at Spring Valley Brewery ikke klarte å få ordentlig fotfeste på det japanske distribusjonsmarkedet, noe som førte til økonomiske vanskeligheter, gikk bryggeriet konkurs i 1884. Han reiste da tilbake til USA. Ett år senere ble bryggeriet gjenåpnet av to engelske og to japanske entreprenører under navnet Japan Breweries Company. Firmaet heter i dag Kirin Brewery Company, Limited, og er et av Japans største ølprodusenter. I slutten av 1880-årene reiste han tilbake til Yokohama. Han giftet seg med en japansk kvinne i 1889, og åpnet Spring Valley Beer Garden ved siden av sin gamle bryggeribygning.
I 1893 emigrerte han sammen med sin japanske kone til Guatemala, der han prøvde seg med salg av japanskproduserte varer. Det ble ingen stor suksess. Ekteparet reiste tilbake til Japan i 1901, og han døde der et år senere. Kirins ansatte viser sin respekt for ham ved å legge Kirin ølbokser på hans grav i Yokohama Foreign General Cemetery hvert år på hans dødsdag den 11. februar.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Copeland - Ølbryggeren ved verdens ende, Hans Morten Sundnes, Bokbyen, 2016. | William Copeland (født Johan Martinius Thoresen 10. januar 1834 i Arendal, Aust-Agder, død 11. | 30 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stjernetopologi | 2023-02-04 | Stjernetopologi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nettverksarkitektur'] | Stjernetopologi er den vanligste nettverkstopologien. I sin enkleste form har et stjernenettverk alle nodene koplet sammen i et felles punkt, som for eksempel kan være en svitsj (switch). Denne sentrale kommunikasjonssentralen og nodene som kobles til den vil kunne visualiseres som en stjerne.
Sentralen kan være enten aktiv (en switch) eller passiv (en hub). En passiv sentral videresender blindt data som mottas fra en node til alle andre noder, også tilbake til opprinnelsesnoden, noe som gjør at noden dermed må være i stand til å håndtere et 'ekko' av sine egne signaler. I en aktiv sentral styres trafikken til målnoden.
Med denne topologien vil en utstyrsfeil ved en node ikke påvirke tilkoblingen til de andre nodene, med mindre en feil oppstår med sentralen.
| Stjernetopologi er den vanligste nettverkstopologien. I sin enkleste form har et stjernenettverk alle nodene koplet sammen i et felles punkt, som for eksempel kan være en svitsj (switch). Denne sentrale kommunikasjonssentralen og nodene som kobles til den vil kunne visualiseres som en stjerne.
Sentralen kan være enten aktiv (en switch) eller passiv (en hub). En passiv sentral videresender blindt data som mottas fra en node til alle andre noder, også tilbake til opprinnelsesnoden, noe som gjør at noden dermed må være i stand til å håndtere et 'ekko' av sine egne signaler. I en aktiv sentral styres trafikken til målnoden.
Med denne topologien vil en utstyrsfeil ved en node ikke påvirke tilkoblingen til de andre nodene, med mindre en feil oppstår med sentralen.
== Fordeler ==
Bedre effektivitet: I et stjernenettverk med en aktiv sentral styres trafikken fra en node til den andre. De andre nodene trenger ikke å håndtere trafikken.
Isolasjon: For å fjerne en node fra nettverket kan den ganske enkelt kobles fra, uten at andre noder påvirkes.
Sentralisert: Da all trafikk går igjennom sentralen, er det enkelt å inspisere trafikk på nettverket.
Det er lettere å finne feil i nettverket. En kabelfeil mellom node og sentral påvirker ikke andre noder.
Å koble fra en node fra nettverket påvirker ikke de andre enhetene.
== Ulemper ==
Systemet har ingen redundans. Hvis den sentrale enheten slutter å fungere, slutter nettverket å fungere.
== Se også ==
Datanett
Ringtopologi
Busstopologi | Stjernetopologi er den vanligste nettverkstopologien. I sin enkleste form har et stjernenettverk alle nodene koplet sammen i et felles punkt, som for eksempel kan være en svitsj (switch). | 31 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amputasjon | 2023-02-04 | Amputasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kirurgiske inngrep', 'Kategori:Medisinstubber', 'Kategori:Stubber 2016-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Amputasjon er fjernelse av en kroppsdel ved et traume eller ved et kirurgisk inngrep.
| Amputasjon er fjernelse av en kroppsdel ved et traume eller ved et kirurgisk inngrep.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Amputation fra Cooper's 1835 "Practice of Surgery"
Amputee Disability Federation Ireland
Amputee Coalition of America | Amputasjon er fjernelse av en kroppsdel ved et traume eller ved et kirurgisk inngrep. | 32 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhang_Side | 2023-02-04 | Zhang Side | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. september', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Kinesere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nanchong'] | Zhang Side (forenklet kinesisk: 张思德, tradisjonell kinesisk: 張思德, pinyin: Zhāng Sīdé; født 19. april 1915 i fylket Yilong i provinsen Sichuan i Kina, død 5. september 1944 i Ansai nær Yan'an i provinsen Shaanxi) var en soldat i Folkets frigjøringshær, den kommunistiske revolusjonshæren i Kina. Fra 1934 var han en av soldatene Mao Zedongs livgarde. Han ble medlem av Det kinesiske kommunistparti i 1937.
Han omkom i 1944 mens han forsøkte å berge medsoldater da en ovn brøt sammen.
Ved en berømt tale tre dager etter, med tittelen «Tjen folket», ble han minnet av Mao og fremhevet som et sinnbilde for selvoppofrelse og edelmot.
I talen siterte Mao den berømte historiker Sima Qian fra Han-dynastiets tid: «Om enn døden rammer alle mann likt, kan den være vektigere enn Taifjellet eller lettere enn en fjær» (人固有一死，或重于泰山，或轻于鸿毛。). Mao fortsatte:
«Å dø for folket er vektigere enn Taifjellet, men å arbeide for fascistene og dø for undertrykkerne er lettere enn en fjær. Kamerat Zhang Side døde for folket, og hans død var i sannhet vektigere enn Taifjellet».Devisen Tjen folket ble sammen med andre som særlig «Aldri for å gagne seg selv, alltid for å gagne andre» og «Utrettelig kamp» kjerneprinsipper innen Det kinesiske kommunistparti.
Det var i 1963 at Zhang Side ble løftet frem for alvor som et forbilde; det året opphøyet den kommunistiske partipropaganda også andre som eksempler til etterfølgelse primært for soldater, men også for folket generelt: An Yemin, Dong Cunrui, Lei Feng, Huang Jiguang og Norman Bethune. Fremhevelsen av Zhang Side skjøt fart under kulturrevolusjonen fra 1966 og fremover.
| Zhang Side (forenklet kinesisk: 张思德, tradisjonell kinesisk: 張思德, pinyin: Zhāng Sīdé; født 19. april 1915 i fylket Yilong i provinsen Sichuan i Kina, død 5. september 1944 i Ansai nær Yan'an i provinsen Shaanxi) var en soldat i Folkets frigjøringshær, den kommunistiske revolusjonshæren i Kina. Fra 1934 var han en av soldatene Mao Zedongs livgarde. Han ble medlem av Det kinesiske kommunistparti i 1937.
Han omkom i 1944 mens han forsøkte å berge medsoldater da en ovn brøt sammen.
Ved en berømt tale tre dager etter, med tittelen «Tjen folket», ble han minnet av Mao og fremhevet som et sinnbilde for selvoppofrelse og edelmot.
I talen siterte Mao den berømte historiker Sima Qian fra Han-dynastiets tid: «Om enn døden rammer alle mann likt, kan den være vektigere enn Taifjellet eller lettere enn en fjær» (人固有一死，或重于泰山，或轻于鸿毛。). Mao fortsatte:
«Å dø for folket er vektigere enn Taifjellet, men å arbeide for fascistene og dø for undertrykkerne er lettere enn en fjær. Kamerat Zhang Side døde for folket, og hans død var i sannhet vektigere enn Taifjellet».Devisen Tjen folket ble sammen med andre som særlig «Aldri for å gagne seg selv, alltid for å gagne andre» og «Utrettelig kamp» kjerneprinsipper innen Det kinesiske kommunistparti.
Det var i 1963 at Zhang Side ble løftet frem for alvor som et forbilde; det året opphøyet den kommunistiske partipropaganda også andre som eksempler til etterfølgelse primært for soldater, men også for folket generelt: An Yemin, Dong Cunrui, Lei Feng, Huang Jiguang og Norman Bethune. Fremhevelsen av Zhang Side skjøt fart under kulturrevolusjonen fra 1966 og fremover.
== Eksterne lenker ==
Posters med Zhang Side
Talen Tjen Folket til minne om Zhang Side | Zhang Side (forenklet kinesisk: 张思德, tradisjonell kinesisk: 張思德, pinyin: Zhāng Sīdé; født 19. april 1915 i fylket Yilong i provinsen Sichuan i Kina, død 5. | 33 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utdanningsniv%C3%A5 | 2023-02-04 | Utdanningsnivå | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Helse', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Utdanning'] | Utdanningsnivå er en internasjonal term som, basert på antall års skolegang, og høyeste fullførte utdanning, defineres i gruppene:
Grunnskolenivå
Videregående nivå
Universitets- og høyskolenivå
| Utdanningsnivå er en internasjonal term som, basert på antall års skolegang, og høyeste fullførte utdanning, defineres i gruppene:
Grunnskolenivå
Videregående nivå
Universitets- og høyskolenivå
== Bruk ==
Utdanningsnivået brukes blant annet for å måle sosiale ulikheter i helse. Generelt sagt har befolkningsgrupper med større andel grunnskolenivå dårligere sosial helse enn grupper med høyere utdanningsnivå. I Norge viser statistikk at Oslo og Akershus har størst representasjon innenfor høyt utdanningsnivå, mens Nord-Norge og Hedmark har størst representasjon innenfor lavt utdanningsnivå.
== Referanser == | Utdanningsnivå er en internasjonal term som, basert på antall års skolegang, og høyeste fullførte utdanning, defineres i gruppene: | 34 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jevgenij_Nabokov | 2023-02-04 | Jevgenij Nabokov | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Ishockeyspillere for San Jose Sharks', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Øst-Kasakhstan oblast', 'Kategori:Russiske ishockeyspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Språkvask 2022-07'] | Jevgenij Viktorovitsj Nabokov (russisk: Евге́ний Ви́кторович Набо́ков; født 25. juli, 1975 i Ust-Kamenogorsk, U.S.S.R., nå Kasakhstan), er en profesjonell ishockey målvakt som spiller for San Jose Sharks i National Hockey League.
Nabokov ble valgt av San Jose i NHL Entry Draft 1994 (9 runde, 219 over alle). Når han startet å spille i Nord-Amerika, kalte han seg John, i stedet for Evgeni i frykt for at engelsk-talende ville ha problemer med uttalelsen av navnet. Uansett varte denne forandringen ikke lenge.
Gjennom seks sesonger i NHL, alle med San Jose, har Nabokov blitt the Sharks leder i nesten alle målvakt-kategorier, inkludert kamper spilt, seiere og holdte nuller.
| Jevgenij Viktorovitsj Nabokov (russisk: Евге́ний Ви́кторович Набо́ков; født 25. juli, 1975 i Ust-Kamenogorsk, U.S.S.R., nå Kasakhstan), er en profesjonell ishockey målvakt som spiller for San Jose Sharks i National Hockey League.
Nabokov ble valgt av San Jose i NHL Entry Draft 1994 (9 runde, 219 over alle). Når han startet å spille i Nord-Amerika, kalte han seg John, i stedet for Evgeni i frykt for at engelsk-talende ville ha problemer med uttalelsen av navnet. Uansett varte denne forandringen ikke lenge.
Gjennom seks sesonger i NHL, alle med San Jose, har Nabokov blitt the Sharks leder i nesten alle målvakt-kategorier, inkludert kamper spilt, seiere og holdte nuller.
== Karriere ==
=== Russland og juniorhockey ===
San Jose's hovedspeider Tim Burke så Nabokov på en reise til Russland når Burke egentlig skulle speide på en annen spiller. Han ble valgt sent i den niende runden, og da hadde the Sharks aldri sett han spille; uansett var de mer interessert i kunstene til Nabokovs far, en profesjonell målvakt som spilte 18 år i Kasakhstan.
=== San Jose Sharks ===
Etter noen få år i AHL spilte Nabokov sin første NHL-kamp den 1. januar 2000 stoppet han sine første fire skudd og alle straffene, når han erstattet Steve Shields i en kamp mot Nashville Predators.
== Karrierestatistikk ==
=== Grunnserie ===
=== Internasjonal statistikk ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jevgenij Nabokov – Olympedia
(en) Jevgenij Nabokov – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jevgenij Nabokov – National Hockey League (NHL)
(en) Jevgenij Nabokov – Eurohockey.com
(en) Jevgenij Nabokov – Hockeydb.com
(en) Jevgenij Nabokov – Hockey-Reference.com
(en) Jevgenij Nabokov – Eliteprospects.com | Russland Kasakhstan | 35 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mario | 2023-02-04 | Mario | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor designer hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor skuespiller hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor stemme hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Figurer i Mario-serien', 'Kategori:Mario', 'Kategori:Rørleggere'] | Mario (マリオ, Mario) er en videospillfigur skapt av Shigeru Miyamoto for Nintendo. Han dukket først opp i Donkey Kong, hvor hans offisielle navn var Jumpman. Mario var opprinnelig avbildet med todimensjonelle strukturer, men i senere spill er han en tredimensjonal, polygonal figur. På grunn av den vanlige henvisningen til at han og den yngre broren hans Luigi blir kalt «Mario Brothers» (norsk: Mariobrødrene), i tillegg til at Luigi har blitt referert til som Luigi Mario, har det blitt spekulert i at hans fulle navn er Mario Mario. Mario ble i 2011 kåret til tidenes beste spillfigur i en undersøkelse gjennomført for Guinness rekordbok: Gamer's Edition.Mario fremstilles oftest som en kort og lubben italiensk rørlegger bosatt i Mushroom Kingdom (norsk: Soppriket), hvor han anses som en helt blant innbyggerne. Han er best kjent for stadig å forpurre den onde Bowsers planer, som i de fleste tilfeller innebærer å kidnappe Prinsesse Peach og ta over makten i Mushroom Kingdom. Mario er også godt kjent for hans modige personlighet, entusiastiske holdning og uventede smidighet. Mario samarbeider ofte med broren Luigi, og har et nært forhold til Prinsesse Peach som han ved flere anledninger har reddet. Mario har også en ond dobbeltgjenger ved navn Wario.
Som Nintendos maskot er Mario en av de lettest gjenkjennelige figurene i videospillhistorien, og hans visuelle fremtoning assosieres sterkt med videospill. Mario har vært med i over 200 spill, hvorav flere storselgere. Foruten plattformspillene som han tradisjonelt knyttes til, har Mario også opptrådt i videospill tilhørende andre sjangre. Blant disse kan nevnes Mario Kart-serien, flere av Nintendos arkadesportsspill (eks. Mario Tennis- og Mario Golf-seriene) og en rekke Mario-rollespill (RPG-er) (blant annet Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars, Paper Mario-serien, Mario & Luigi: Superstar Saga og oppfølgeren Mario & Luigi: Partners in Time). Ved siden av de originale spillene, TV-serier, film og tegneserieblader, har Mario også gitt opphav til en rekke andre produkter.
| Mario (マリオ, Mario) er en videospillfigur skapt av Shigeru Miyamoto for Nintendo. Han dukket først opp i Donkey Kong, hvor hans offisielle navn var Jumpman. Mario var opprinnelig avbildet med todimensjonelle strukturer, men i senere spill er han en tredimensjonal, polygonal figur. På grunn av den vanlige henvisningen til at han og den yngre broren hans Luigi blir kalt «Mario Brothers» (norsk: Mariobrødrene), i tillegg til at Luigi har blitt referert til som Luigi Mario, har det blitt spekulert i at hans fulle navn er Mario Mario. Mario ble i 2011 kåret til tidenes beste spillfigur i en undersøkelse gjennomført for Guinness rekordbok: Gamer's Edition.Mario fremstilles oftest som en kort og lubben italiensk rørlegger bosatt i Mushroom Kingdom (norsk: Soppriket), hvor han anses som en helt blant innbyggerne. Han er best kjent for stadig å forpurre den onde Bowsers planer, som i de fleste tilfeller innebærer å kidnappe Prinsesse Peach og ta over makten i Mushroom Kingdom. Mario er også godt kjent for hans modige personlighet, entusiastiske holdning og uventede smidighet. Mario samarbeider ofte med broren Luigi, og har et nært forhold til Prinsesse Peach som han ved flere anledninger har reddet. Mario har også en ond dobbeltgjenger ved navn Wario.
Som Nintendos maskot er Mario en av de lettest gjenkjennelige figurene i videospillhistorien, og hans visuelle fremtoning assosieres sterkt med videospill. Mario har vært med i over 200 spill, hvorav flere storselgere. Foruten plattformspillene som han tradisjonelt knyttes til, har Mario også opptrådt i videospill tilhørende andre sjangre. Blant disse kan nevnes Mario Kart-serien, flere av Nintendos arkadesportsspill (eks. Mario Tennis- og Mario Golf-seriene) og en rekke Mario-rollespill (RPG-er) (blant annet Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars, Paper Mario-serien, Mario & Luigi: Superstar Saga og oppfølgeren Mario & Luigi: Partners in Time). Ved siden av de originale spillene, TV-serier, film og tegneserieblader, har Mario også gitt opphav til en rekke andre produkter.
== Opptredener ==
=== I videospill ===
Marios første rolle var som helten i Donkey Kong fra 1981. I Japan var han bare kjent som «Jumpman». Spillet var så vellykket at han fikk hovedrollen sammen med sin høyere, yngre bror Luigi i spin-off-en, Mario Bros., som inkluderte en simultan tospillermodus. I Donkey Kong Junior var han en skurk, og i sluttscenen ble han beseiret. Hans neste opptreden var i Super Mario Bros. for den vellykkede konsollen Nintendo Entertainment System (NES). Super Mario Bros. solgte over 40 millioner kopier og ble det best selgende videospillet noensinne. Spillet har siden vært på mange andre forskjellige Nintendo-konsoller. Tilsammen har Mario-spill solgt omtrent 281 millioner kopier over hele verden. Super Mario Bros. 3 holder rekorden for flest solgte kopier, med 18 millioner kopier solgt. Mario og vennene hans opptrådte også i noen av de senere Game & Watch-spillene. I 1996 hadde Mario hovedrollen i det tredimensjonelle Nintendo 64-spillet Super Mario 64. Spillet ble vurdert av mange som det beste videospillet noensinne.
så er det mariospillene til GameCube. deriblant har vi 3Dspillet Super Mario Sunshine, Mario Golf, Mario Tennis, Mario Fotball, og dansespillet Dance Dance Revolution Mario Mix.. Mario har utforsket nesten alle videospillsjangre. Ved siden av plattformspill, har den modige rørleggeren også vært med i puslespill, bilspill, sportsspill, slåss-spill, rollespill, undervisningsspill og mange flere. Mario-spill til Nintendo Wii inkluderer følgende: Super Smash Bros. Brawl, Mario Kart Wii,
Super Mario Galaxy,New Super Mario Bros Wii, Super Mario Galaxy 2, Mario and Sonic at the olympic winter games. Til konsollen Wii U er det Super Smash Bros., New Super Mario Bros. U, Super Luigi Bros. og Super Mario 3D World.
=== Opptredener ved siden av Nintendo-konsoller ===
Nintendo holder opphavsretten til Mario i mange nasjoner og beholdt disse rettighetene for deres egen bruk med få utelatelser. Likevel opptrådte Mario i noen få utdannings PC-spill i USA, som for eksempel Mario Teaches Typing. Philips lagde flere spill, som for eksempel Hotel Mario, med Nintendo-figurer for deres CD-i. Mario Is Missing!, enda et PC-spill, ble senere tilgjengelig til NES og Super NES.
== Karakteristikker ==
Mario er en rørlegger motivert av en rettsbevissthet, selv om han til tider har blitt beskrevet som en doktor og en rekke andre profesjoner. Han startet med ferdigheten å hoppe høyt, og fikk flere ferdigheter, som for eksempel å kaste ildkuler og evnen til å fly, i påfølgende spill. Han ble også til forskjellige spillbare versjoner, inkludert «Frog suit Mario», «Tanooki suit Mario» og «Metal Mario», gjennom bruk av power-ups. I eventyrspill har Mario brukt forskjellige teknikker for å beseire fiender og løse mysterier i sine spill. Marios utseende har forandret seg opp gjennom årene.
Mario fikk de spesielle hoppe-evnene sine en dag han skulle fikse et rør på slottet i Mushroom Kingdom. Som belønning fikk Mario og Luigi lov til å se seg rundt i slottet. Der lå en eldgammel sopp med utrolige krefter. Og storspisere tar gjerne det som ingen har tatt noe av. Mario har gjennom tidene fått nye egenskaper som høydehopp, spinning, kraftige hammerslag og mange andre unike egenskaper.
== Mario på TV ==
Mario var med i den animerte TV-serien The Super Mario Bros. Super Show!, hvor tidligere World Wrestling Federation-manager «Captain» Lou Albano spilte rollen som Mario. Serien ble sendt på Fox Kids.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mario hos Giant Bomb
Super Mario Wiki | Mario kan vise til: | 36 |
End of preview. Expand
in Dataset Viewer.
- Downloads last month
- 48